«STAR WARS»: 
<span style="background-color: initial;">I 1983 lanserte president Ronald Reagan «Strategic Defense Initiative» (SDI), populært kalt «Star Wars». Det ble aldri bygget. &nbsp;Foto: AP / NTB Scanpix</span>
«STAR WARS»: I 1983 lanserte president Ronald Reagan «Strategic Defense Initiative» (SDI), populært kalt «Star Wars». Det ble aldri bygget.  Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Nedrustning

Problemet med rakettskjoldet er at det gjør vondt verre

Nedrustning med russerne og satsing på rakettforsvar er uforenlige prosjekter.

Meninger

President Donald Trump har beordret full gjennomgang av atomvåpenpolitikken og rakettforsvarsprogrammet. Han mener atomarsenalene kan reduseres kraftig gjennom en ny nedrustningsavtale med Russland, og at rakettforsvaret må oppgraderes umiddelbart under henvisning til Nord-Korea og Iran. Lederne av Ronald Reagans gamle «Star Wars»-program hiver seg på og gjenoppliver ideen om rombaserte forsvarssystemer som kan ødelegge motstandernes raketter i alle faser på vei mot målet. Historien har imidlertid vist at rakettskjold er destabiliserende og rustningsdrivende. Ingenting tyder på at det er annerledes nå. Nedrustning med russerne og satsing på rakettforsvar er uforenlige prosjekter.

SENIORFORSKER: Sverre Lodgaard.
SENIORFORSKER: Sverre Lodgaard. Vis mer

I 1972 inngikk USA og Sovjetunionen en avtale som med et par mindre unntak forbød rakettforsvar (ABM-avtalen, Anti-Ballistic Missile Treaty). De konkluderte med at slike systemer virket mot sin hensikt. President Nixon ga en enkel og fyndig begrunnelse: Hvis du har et skjold er det lettere å bruke sverdet. I 1983 tok Reagan opp igjen ideen da han lanserte «Strategic Defense Initiative» (SDI), populært kalt «Star Wars». Nå var målsettingen intet mindre enn et nasjonalt forsvar mot atomraketter, uansett hvor mange de måtte være, ved hjelp av teknologier som knapt nok forelå på tegnebrettet.

Tanken krasjlandet i møtet med fysikkens verden, men bevilgningene fortsatte. I Reykjavík, tre år seinere, fikk vi et glimt inn i en annen verden. Reagan og Sovjetunionens nye leder, Mikhail Gorbatsjov, var begge overbevist om at atomvåpnene burde elimineres, og i Reykjavík høsten 1986 gjorde de et helhjertet forsøk på å få det til. De hadde møtt hverandre året før og blitt enige om et kommuniké som sa at «en atomkrig kan ikke vinnes, og må derfor aldri utkjempes». Toppmøtet representerte begynnelsen på slutten for den kalde krigen. Lederne tenkte stort og søkte en verden uten atomvåpen. Aldri har verdenssamfunnet vært så nær et gjennombrudd for denne målsettingen.

I drøftingene lanserte Reagan en ny og annerledes begrunnelse for rakettskjoldet. I en atomvåpenfri verden ville det være behov for et forsvar i fall noen prøvde å gjeninnføre våpnene, og han tilbød å dele teknologien med sovjetrusserne. Gorbatsjov hadde imidlertid forpliktet seg på hjemmebane til ikke å akseptere noen fortsettelse av rakettskjoldet, og møtet strandet på dette spørsmålet. Oppbruddet ble surt og skuffelsen var stor, bortsett fra hos tilstivnede byråkrater på begge sider, for ikke å snakke om Margaret Thatcher.

I USA fortsatte arbeidet med rakettskjoldet. Målsettingen ble etter hvert redusert til forsvar mot nykommere. Røverstater ble et nytt begrep i internasjonal politikk. Faren for spredning av ballistiske raketter ble hausset opp og brukt til å begrunne programmet. Mot slutten av 1990-tallet meldte behovet for testing seg, og det ville bryte med ABM-avtalen. Bill Clinton skjøv spørsmålet over til nestemann, George W. Bush, som trakk seg ut av avtalen med det samme.

Programmet er en republikansk flaggsak som demokratene har fulgt opp, bare med litt mindre bevilgninger. George W. Bush brukte 66 milliarder dollar i sin tid som president, og Obama lå ikke langt etter. I dag, drøyt 30 år og 150 milliarder dollar seinere, er teknologien fortsatt ufullkommen og upålitelig. De uløste teknologiske utfordringene til tross er rakettskjoldet likevel en godt beskyttet budsjettpost i den amerikanske Kongressen. Reduksjon i satsingen som ledd i en nedrustningsavtale med Russland, slik Putin ganske sikkert vil kreve, sitter derfor langt inne. Begrunnelsen for Natos rakettskjold begynte med et påstått behov for å beskytte seg mot iranske atomraketter, som Obama riktignok forsikret verden at iranerne aldri ville få. Før det eventuelt kom så langt ville han bombe.

Så kom atomavtalen med Iran, men programmet fortsatte ufortrødent. I dag er begrunnelsen generell, bortsett fra at russerne ikke har grunn til bekymring. Men det er nettopp det russerne selv mener de har. Kineserne også. De utfordres av stasjoneringer i Stillehavsområdet og et planlagt skjold i Sør-Korea som angivelig er rettet mot Nord-Korea – og det av gode grunner – men som like godt kan brukes mot Kina. Da er vi tilbake til begrunnelse for ABM-avtalen. Å si at det bare dreier seg om defensive tiltak er fordummende. Krigstruslene mot Iran satt løst i Israel og USA, og hadde det kommet til krig ville det vært kjekt med et skjold som kunne avskjære raketter andre veien. Russland har en robust rakettstyrke og derfor lite eller ingenting å bekymre seg over så langt. Kineserne har større grunn til uro, for de har en relativt beskjeden styrke. Men det som først og fremst bekymrer dem begge er hva programmet kan føre til på lang sikt. For når det investeres sju til åtte milliarder dollar hvert år er det ikke gitt å si hva det leder til. Det kan komme militærteknologiske gjennombrudd på uventede felter.

Like fordummende som påstandene om programmets defensive karakter er derfor statiske argumenter av typen «hvorfor skal russerne uro seg over 16 avskjæringsraketter i Polen»? Nei til rakettskjold betyr ikke ja til gjensidig garantert ødeleggelse – Mutually Assured Destruction (MAD). Den inngrodde troen på kjernefysisk avskrekking er kanskje det største hinderet for atomnedrustning, større enn de økonomiske, industrielle og forskningsmessige egeninteressene i våpnene og infrastrukturen som understøtter dem. De mentale hindringene er vanskeligere å fjerne enn de fysiske manifestasjonene. MAD-konseptet – forkortelsen er treffende – er dessuten kontra-intuitivt, for det sier at du er best beskyttet når du er naken.

Problemet med rakettskjoldet er at det gjør vondt verre, for historien har vist at det er destabiliserende og rustningsdrivende. Det alternative konseptet er «felles sikkerhet», som framhever at sikkerhet er noe vi må bygge sammen med våre motparter. Det er ikke noe statene kan fremme gjennom ensidig opprustning, hver for seg. Løsningene må gi gevinst for alle parter – vinn-vinn. I dag styres sikkerhetspolitikken av andre forestillinger, men det er i denne retningen man bør gå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook