Produktiv novelleforfatter

De fleste nordmenn vet at Alf Prøysen er en av våre mest folkekjære visediktere for barn og voksne. De fleste vet også at han skrev prosa for barn, med teskjekjerring-bøkene som de mest kjente, og de fleste kjenner Trost i taklampa . Det som kanskje ikke alle vet, er at Prøysen dessuten er en av de mest produktive novelleforfatterne i norsk litteratur, både regnet i antall titler og i antall sider.

Noe av årsaken til at dette har vært lite kjent, er at det til nå ikke har vært mulig å ta hele Prøysens novelleforfatterskap i øyesyn. Nå er dette rettet på ved at Tiden Norsk Forlag i fjor utga den delen av hans kortprosa som tidligere ikke har vært trykt i bokform i to bind.

Alf Prøysen bruker sjøl to ulike sjangerbetegnelser på sine noveller. Den første boka han overhodet ga ut, Dørstokken heme (1945), inneholdt noveller, og hadde undertittelen «Hedemarksfortellinger». Den andre samlingen med noveller het Utpå livets vei , og kom i 1952. Omtrent halvparten av tekstene her er hedemarksfortellinger, altså samme sjanger som i Dørstokken heme . Det Prøysen kaller hedemarksfortellinger, er tekster som har vanlig novelle-lengde, dvs. fra 4- 5 sider og opp til 12- 15 sider.

I tillegg inneholdt Utpå livets vei «stubber», dvs. et utvalg av de kort-novellene Prøysen hadde offentliggjort i Arbeiderbladet fra 13. oktober 1951, da den første stubben sto på trykk. Det var daværende redaktør i Arbeiderbladet, Rolf Gerhardsen, som hadde spurt Prøysen om han kunne tenke seg å ha en fast spalte i avisa hver lørdag. Det Prøysen kalte en «stubb», var kortere enn hedemarksfortellingene, og sjelden over to boksider. Til sammen publiserte Prøysen vel 700 stubber og ca. 100 viser i denne spalten i Arbeiderbladet fram til 5. september 1970, vel to måneder før han døde. I Kjærlighet på rundpinne (1958) samlet han sjøl noen av de stubbene som hadde stått i Arbeiderbladet siden Utpå livets vei kom ut. Etter Prøysens død samlet Nils Johan Rud dessuten stubber i bøkene Jinter je har møtt (1972), Onger er rare (1973), Kjærtegn (1974) og Livets sekund (1975). I tillegg har enkelte stubber ellers vært trykt her og der gjennom årene, mens alle de som ikke har vært trykt siden de en gang sto i Arbeiderbladet, er de som nå er kommet ut i de to bindene Spaserveier i granskog . Lørdagsstubber 1951- 1961 og Tia og timen . Lørdagsstubber 1962- 1970.

Det er altså først nå at vi kan ta hele dette novelleforfatterskapet samlet i øyesyn, og da kan en ikke unngå å bli imponert over omfanget og kvaliteten på det. Både hedemarksfortellingene og stubbene er fiktive prosafortellinger med en handling som skisseres enkelt og treffende, og med et sluttpoeng som ofte setter det som er fortalt i et helt nytt lys. Ofte gir dette sluttpoenget også fortellingen en humoristisk vri. Noen av fortellingene har imidlertid også en tragisk undertone, og skildringene av mennesker og hendelser har ikke sjelden et naturalistisk preg. Måten å takle problemene på blir ofte i Prøysens univers å lære seg å leve med dem, la tiden lege sårene, prøve ut de muligheter man fortsatt har, og dessuten å ta fatt med nytt pågangsmot. Svært mange av Prøysens hovedpersoner er kvinner som rammes hardt, men som reiser seg igjen og prøver på nytt, gang på gang. Ofte ligger tekstens appell i at den vil skape forståelse for og medlidenhet med de som rammes.

All Prøysens prosa for voksne er skrevet på hedemarksdialekt, men han forandrer noe på rettskrivningen underveis. I de aller fleste stubbene danner hedemarksmiljøet et bakteppe for det som skjer, og i de aller fleste tilfeller skildrer Prøysen skjebner fra landarbeiderproletariatet på Hedemarken. Han var sjøl vokst opp i en husmannsfamilie, og barn og voksne fra denne gruppen er nok de som forekommer hyppigst i stubbene. Men her er ellers et rikt persongalleri av stugujinter, innejinter, sydamer, bakstekjerringer, kokker, fjøsrøktere, gardsgutter, griskokker, sveisere, tømmerhøggere osv. Enkelte ganger skildrer han også bønder, men han er lite opptatt av klasseforskjeller og klassemotsetninger. Det er mer enkeltmennesker og deres skjebner som står i fokus.

Alf Prøysens kortprosa dokumenterer på denne måten et flatbygdmiljø på det indre Østlandet i mellomkrigstida slik det artet seg under hans egen oppvekst. Dette betyr ikke at stubbene er folkelivsskildring i den forstand at miljøskildringen blir et mål i seg sjøl. Selv om Prøysens kortprosa har en klar hedemarkstilknytning i språk og miljøskildring, er tematikken alltid allmenn. Prøysen skriver mye om forelskelse og kjærlighet, og om menneskelig dårskap og menneskelig tragedie i den sammenheng. Noen ganger forteller han om to som får hverandre, gjerne etter en del forviklinger. Andre ganger er han opptatt av dem som alltid mislykkes i dette spillet, og som aldri får den de vil ha. Svært mange av Prøysens stubber dreier seg rent allment om dem som ikke lykkes, og hvilke strategier de bruker for å overleve og komme seg videre i livet.

I mange av sine noveller er Prøysen opptatt av misunnelse og baksnakkelse folk imellom, og hvordan mennesker kan såre hverandre på utspekulert vis. Han skildrer også mange ganger innsiktsfullt hvordan mennesker flykter inn i selvbedraget for å slippe å se en vanskelig virkelighet i øynene. Det kan være foreldre som både for seg selv og andre bortforklarer datterens uønskede graviditet, eller det kan være konen som vil skjule mannens alkoholisme. I det hele har svært mange av stubbene et allmennmenneskelig psykologisk poeng, som Prøysen får fram med svært enkle midler.

Et annet sentralt tema hos Prøysen er menneskenes drøm om noe annet, noe bedre, drømmen om å komme bort fra en fornedrende arbeidssituasjon, fra en arbeidssky og fordrukken ektefelle, drømmen om å komme til byen for å få et bedre betalt arbeid, kunne gå i teater, på kino osv. Et kuriøst eksempel på hvordan forskjellene på by og landsbygd var stor for bare et par generasjoner siden, er Prøysens henvisning til at byfolk går med nylonstrømper, tar permanent og går til tannlegen. Forflytning til byen er for mange av Prøysens litterære skikkelser en viktigere kilde til frigjøring og selvrealisering enn klassekamp og sosial utjevning. Her skinner helt opplagt Prøysens egen livssituasjon og personlige ambisjoner gjennom. Byen var forlokkende for en som sterkt mislikte gardsarbeid, og som ville satse på revy, teater, sang og forfatterskap. Fløttardagen, den 14. oktober, er et symbol på denne drømmen om forandring, og typisk nok handlet den første stubben han offentliggjorde i Arbeiderbladet den 13. oktober 1951 nettopp om denne dagen.

Et annet sentralt symbol hos Prøysen er «blåna» (= den blå kveldshimmelen). Den er en trøst for mange av dem som rammes hardt i stubbene, og som trenger noe som kan hjelpe dem over det vonde. I «Kromma på Dal» er kromma symbol på det motsatte, dvs. på det statiske og uforanderlige. Det å spise kromme vil si ikke å våge forandringen, ikke å våge å realisere drømmen. I det hele tatt kan en si at Prøysen etablerer en symbolkrets i sin kortprosa som er original og treffende, og som bidrar til å gjøre mange av stubbene til virkelige perler.

Mange av stubbene skildrer barn, og disse stubbene viser den særlige innsikt Prøysen hadde i barns tenke- og væremåte. Noen ganger viser han eksempler på hvordan barnefantasien fungerer, men aller helst skildrer han hvordan barn har atskillig mer realitetssans enn de voksne tror. I mange stubber viser han også eksempler på hvordan barn har langt mer av psykologisk intuisjon enn de voksne antar, og hvordan barna ofte gjennomskuer de voksnes dårskap og misunnelse.

Generelt må det sies at det i Prøysens noveller, både hedemarksfortellinger og stubber, finnes mye livsvisdom og mye menneskekunnskap av en art som neppe blir umoderne så fort. Og mye av hemmeligheten ved dem som diktning er at de formidler dyp innsikt i menneskenaturen med svært enkle midler.