Produktiv novelleforfatter

De fleste nordmenn vet at Alf Prøysen er en av våre mest folkekjære visediktere for barn og voksne. De fleste vet også at han skrev prosa for barn, med teskjekjerring-bøkene som de mest kjente, og de fleste kjenner Trost i taklampa . Det som kanskje ikke alle vet, er at Prøysen dessuten er en av de mest produktive novelleforfatterne i norsk litteratur, både regnet i antall titler og i antall sider.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Noe av årsaken til at dette har vært lite kjent, er at det til nå ikke har vært mulig å ta hele Prøysens novelleforfatterskap i øyesyn. Nå er dette rettet på ved at Tiden Norsk Forlag i fjor utga den delen av hans kortprosa som tidligere ikke har vært trykt i bokform i to bind.

Alf Prøysen bruker sjøl to ulike sjangerbetegnelser på sine noveller. Den første boka han overhodet ga ut, Dørstokken heme (1945), inneholdt noveller, og hadde undertittelen «Hedemarksfortellinger». Den andre samlingen med noveller het Utpå livets vei , og kom i 1952. Omtrent halvparten av tekstene her er hedemarksfortellinger, altså samme sjanger som i Dørstokken heme . Det Prøysen kaller hedemarksfortellinger, er tekster som har vanlig novelle-lengde, dvs. fra 4- 5 sider og opp til 12- 15 sider.

I tillegg inneholdt Utpå livets vei «stubber», dvs. et utvalg av de kort-novellene Prøysen hadde offentliggjort i Arbeiderbladet fra 13. oktober 1951, da den første stubben sto på trykk. Det var daværende redaktør i Arbeiderbladet, Rolf Gerhardsen, som hadde spurt Prøysen om han kunne tenke seg å ha en fast spalte i avisa hver lørdag. Det Prøysen kalte en «stubb», var kortere enn hedemarksfortellingene, og sjelden over to boksider. Til sammen publiserte Prøysen vel 700 stubber og ca. 100 viser i denne spalten i Arbeiderbladet fram til 5. september 1970, vel to måneder før han døde. I Kjærlighet på rundpinne (1958) samlet han sjøl noen av de stubbene som hadde stått i Arbeiderbladet siden Utpå livets vei kom ut. Etter Prøysens død samlet Nils Johan Rud dessuten stubber i bøkene Jinter je har møtt (1972), Onger er rare (1973), Kjærtegn (1974) og Livets sekund (1975). I tillegg har enkelte stubber ellers vært trykt her og der gjennom årene, mens alle de som ikke har vært trykt siden de en gang sto i Arbeiderbladet, er de som nå er kommet ut i de to bindene Spaserveier i granskog . Lørdagsstubber 1951- 1961 og Tia og timen . Lørdagsstubber 1962- 1970.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer