Produktiv

«Delivery Man» leverer noe utenom det vanlige: en sympatisk Vince Vaughn.

FILM: David Wozniak leverer kjøtt. Han jobber i familiens slaktebedrift og bruker, ifølge broren, fire ganger så lang tid på å levere kjøtt til kundene, men det skyldes at han er godt likt og tar seg en prat med alle.

Tjue år tidligere leverte David sæd. I perioden 1991-94, som fattig student, var han innom sædbanken nærmere 700 ganger og på grunn av kvaliteten, ble Davids leveranser brukt til å skape 533 barn. Hvordan vet han dette? Jo, en dag når David kommer hjem fra kjøttrunden, finner han en advokat sittende blant marijuana-plantene i stua. Advokaten er hyret av klinikken og kan fortelle at 142 av Davids barn har gått til gruppesøksmål for å få vite hvem faren deres er. De vet bare at han hadde kallenavnet Starbuck.

Moderne fenomen
En usannsynlig historie? Ikke nødvendigvis. For tre år siden så jeg en dokumentar, «Donor Unknown», som handler om Jeffrey Harrison, en hippie og tidligere modell som bor i en sliten bobil på Venice Beach i California. Filmen handler om hvordan han gradvis blir kjent med 14 av sine donorbarn. Sæd, but true. Ehem.

Greit nok, sier du kanskje, men dette er en Vince Vaughn-film. Man har, gjennom utallige skuffelser, lært å holde seg unna Vince Vaughn-filmer. Nja, ikke denne gangen. For én gangs skyld spiller Vaughn et normalt menneske og han gjør det med en viss sjarm.

Barnevennlig
Chris Pratt spiller Davids venn og advokat, en sliten alenefar med fire barn som ønsker å gå til sak mot klinikken på grunn av stresset David nå opplever. David trenger dessuten penger, siden han lånte 80 tusen dollar av noen mafiøse typer for å finansiere et mislykket aksjekjøp innen high-tech.

Samtidig får David en konvolutt fra klinikken, med profiler på alle de 142 saksøkerne. Den øverste er profesjonell basketballspiller, og da er vi i gang. Det handler om barn på alle kanter: Bretts barn, Davids gravide kjæreste, Davids polske familie og Davids 142 barn. Det blir både muntert og rørende.

Filmen er for øvrig en nyinnspilling av regissør Ken Scotts fransk-kanadiske «Starbuck» fra 2011.