Professor Hernes som mytolog

I sitt generaloppgjør med de «mytemakerne» som har kritisert den regjeringen han var medlem av (Dagbladet 31.12.), misbruker Gudmund Hernes sitt betydelige retoriske talent, og forfaller til en velkjent form for populistisk demagogi. Over to velskrevne sider bryter han alle saklighetsreglene i boka, reduserer politikk til enkel underholdning, og professoren går heller ikke av veien for å servere ren akademisk bløff.

Den dramaturgien som Hernes skaper, er av enkleste slag: Han framstiller en motsetning mellom «praktiske politikere» som gjør noe, og livsfjerne, kvasirevolusjonære «arbeiderklassefrelsere», som bare har sur kritikk av handlingens kvinner og menn å bidra med. I venstrepolitikken er dette retoriske knepet vel kjent, og like vanlig som det motsatte: Å heroisere de «rene og ranke» på bekostning av dem som skitner seg til med å gjøre de praktiske jobbene.

Hernes gjør et stort, men litt for ofte framført nummer av at venstreorienterte akademikere kan ha problemer med å bli hørt av «vanlige arbeidere». Det har vel mange av oss opplevd, antakelig også professor Hernes. Det er jo ikke alltid det skyldes for mange fremmedord eller upraktiske revolusjonsteorier. Det hender vel at det er viktige, men vanskelige ting som skal forklares, som f.eks. uheldige langsiktige konsekvenser av det vi gjør for å oppnå kortsiktige fordeler. Her kan forøvrig skarpskodde akademikere i sterke interessers tjeneste være vel så tunglærte som våken og nysgjerrig ungdom uten et eneste grunnfag. Jeg synes at det er forstemmende at en påkostet intellektuell som Gudmund Hernes satser så sterkt på å underholde sine lesere ved å peke nese av kolleger som prøver å leve opp til kravet som rettes mot oss ved festlige anledninger: Å delta i samfunnsdebatten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det mest interessante bidraget i Nilsen og Østerbergs bok, som jeg anbefalte i Dagbladet 30.11., er deres forsøk på å forklare hvordan Gro Harlem Brundtland gjennomførte Kåre Willochs prosjekt. At dette var hennes viktigste innsats, er jo ikke noen original og sær påstand, men en hypotese som mange andre har levert belegg for. Det er bl.a. slik Willoch og Syse har forklart sitt eget partis problemer, og flere statsvitere har også vist til denne lett påvisbare endringen i Ap's politikk. Det er jo også derfor Hernes' nye arbeidsgivere, som eier stadig mer av fedrelandet, har engasjert seg for å få Ap installert i regjeringskontorene igjen. (Det kan blant annet sikre at Fred. Olsen og kompanjongene hans får kontroll over mest mulig av Nord-Europas mest attraktive råtomt - Fornebu.)

I hele den altfor lange artikkelen er det ingenting som avkrefter den «myte» at den regjeringen som Hernes satt i, gjennomførte Høyres viktigste hjertesaker. Raljerende gjengivelser, irrelevante anekdoter og plasskrevende romanutdrag svekker ikke denne sentrale hypotesen om de endringene som har foregått i Norge siden 1986. Det er jo også dette som forklarer at det er så viktig for Jagland å overbevise oss om at det er Ap og Høyre som er hovedmotstanderne i norsk politikk - så viktig at han på vegne av velgerne sine renonserte på å skaffe seg innflytelse over årets statsbudsjett.

Typisk for Hernes' saklighetsnivå er hans gjengivelse av motpartens synspunkter. Nilsen/Østerberg karakteriserer (s. 142) utviklinga i «en rekke vesteuropeiske land, samt USA» med en rekke setninger som de aller fleste vil kunne finne er i samsvar med såvel statistikk som andre virkelighetsbeskrivelser. Dette gjengir Hernes som om de hadde karakterisert Norge på en måte «hvis vanvidd alle kan forstå». Hvis jeg var ute i det ærend å lage myter om Norge, ville jeg ikke prøve meg med en om at norske husholdninger hadde lidd under en kontinuerlig reallønnsnedgang siden midt på 70-tallet!

Myter produseres og spres om ugjennomsiktige forhold, som Skapelsen, forhistorien og partiers indre liv, og ikke om ting som alle kan sjekke mot sin egen erfaring.

Professorens gjennomført usaklige artikkel må leses som en advarsel til tidligere kolleger mot å bruke sine faglige ressurser til kritisk deltakelse i samfunnsdebatten. Akademikere bør tydeligvis innskrenke seg til å sitte og nikke i Jaglands «samrådsgrupper».

Vi må konstatere at Hernes ikke godtar at det kan være arbeidsdeling mellom dem som sitter i maktposisjoner og dem som kritiserer den måten makt brukes på, når han bortforklarer Østerbergs samfunnskritikk med at han «ikke maktet det Gro fikk til». Han gjør også sitt beste for å befeste det inntrykket at politikk er underholdning à la Per Ståle Lønnings «confrontainment shows» i TV2. Det er heller ikke så lite akademisk bløff i sosiologiprofessorens artikkel, som når han gir inntrykk av at hans opplevelser i drosjekøen i Paris «nuller ut» den viktige forskjellen mellom «serie» og «gruppe». Han bruker også så enkle debattknep som bevisst å legge inn en serie faktiske småfeil i sin framstilling av sin motpart Østerbergs bakgrunn, feil som Østerberg ikke kan rette opp uten å risikere å framtre som latterlig petimeter.

Hernes kombinerer usaklighet med bløff flere steder i artikkelen. En gang i tida hadde han rykte som kløpper i samfunnsvitenskapelig tallbehandling. Men det må være lenge, lenge, lenge siden, det, for nå ville han ha strøket til grunnfag: Nilsen/Østerbergs påstand om at «fagbevegelsen organiserer en mindre andel av lønnstakerne» avviser han med at det samlede tallet på LO-medlemmer har økt fra 765000 i 1993 til 830000 i 1998. Er ikke det en elementærfeil? Sier dette noe om utviklinga i den andelen av lønnstakere som er fagorganisert? Offisiell statistikk viser at sysselsettinga samtidig økte med 260000 personer, og når en tar hensyn til andelen av ikke-betalende i LOs medlemsmasse, er det klart at Nilsen/Østerberg har sine ord i behold. De kunne dessuten ha vist til statsviteren A. Fennefoss, som i Søkelys på arbeidsmarkedet nr. 1, 1998 finner at LOs andel av alle yrkesaktive arbeidstakere gikk ned fra 38,1 i 1977 til 29,6 i 1996, og at Hågensen nå bare har litt over halvparten av alle organiserte, mens hans forgjenger hadde nesten tre fjerdeparter for 25 år siden.

Det er grunn til å beklage at professor Hernes, som tidlig i sin karriere leverte viktige bidrag til forståelse av vårt felles samfunn, ikke har klart å skaffe seg såpass avstand til sine politiske erfaringer at han kan bidra til den offentlige debatten på en mer konstruktiv måte. Hans fremragende arbeid om «Ulikhetens reproduksjon» gjorde oss alle klokere, faglig og politisk, og det var vel det eneste han ville oppnå med den artikkelen. Nå er han tydeligvis bare opptatt av å skjønnmale, legitimere eller i alle fall tåkelegge den politikken som han har vært med på å sette ut i livet. Derfor er det han nå skriver, bare egnet til å gjøre oss dummere.mytemakerne

Ottar Brox svarer her på tidligere statsråd Gudmund Hernes' kronikk i Dagbladet nyttårsaften. Der tok Gudmund Hernes et oppgjør med venstresidas ideologikritikk, slik han fant den i forfatterne Dag Østerberg og Håvard Nilsens bok «Statskvinnen - Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen» - og i Ottar Brox' omtale av boka. Hernes kombinerer usaklighet med bløff, hevder Brox.