Professor i tautologi

VERDIFORSKNING: Landets fremste autoritet på spørreundersøkelser, Ottar Hellevik, synes kritikk av egne arbeider er spennende (Dagbladet 15.4), men later til å foretrekke avspenning. I så måte ligner han folk som svarer på spørreskjema, uten at holdningene avspeiles i handling. Professoren vil ikke forholde seg til mine hovedinnvendinger mot Norsk Monitor (12.4), og finner heller noe han kan trivialisere som «gamle travere» i kritikken av survey-metoden.

JO MER MAN LESER HELLEVIK, jo mer framstår Norsk Monitor som en teknisk koloss på teoretiske leirføtter, en forskningsbasert merkevare bygd på uvitenskapelige antakelser. Det såkalte «verdiperspektivet på atferd» sier at verdier er noe folk forsøker å realisere selv om de ikke opplever at de har dem. «Eksistensen av verdier blir dermed et postulat fra forskerens side snarere enn en dokumentert empirisk realitet.» Det kan man si. Verdiforskeren forutsetter at alle mennesker har noen grunnleggende mål for tilværelsen som påvirker hva vi mener og gjør. Hvorfor det? Fordi «forskere har funnet det nyttig».

Nyttig fordi de får brukt sine metoder. Forskeren bestemmer hvilke verdier som skal telle, hvilke spørsmål som skal stilles, og tar svarene som direkte uttrykk for folks holdninger, uten hensyn til fortolkning og kontekst. Resultatet framstår nettopp som dokumentert realitet - det norske folk sortert i fire «kulturer», med tilhørende forskjeller i valgatferd, idrettsinteresse og grønnsakspreferanser.

DETTE ER IKKE KARTLEGGING, men verdiskaping. I virkeligheten skapes verdier gjennom oppvekst i sosiale miljøer, og varierer - som atferd - med kjønn, klasse, osv. Det erkjenner Hellevik, uten å oppgi verdiene som utgangspunkt for forklaring av handling. Og da verdiene defineres tett opp til atferd, blir forklaringene sirkulære, noe han også innrømmer: «En kan komme farlig nær det tautologe og lite interessante.»

Når jeg sier det tydeligere, i et medium som leses av Monitors egne kunder, vil Hellevik helst snakke om noe annet: Intervjuobjektene fyller selv ut spørreskjema. Dermed preges ikke svarene av ønsket om å tekkes intervjueren. Mitt poeng var at folks svar på «ego-sensitive» spørsmål avhenger av deres mer eller mindre velfunderte selvoppfatning - som forskere bør problematisere, og ikke bare overta. Er sekstiåttere uinteresserte i status, slik Hellevik påstår - på tvers av all sosiologi og hverdagserfaring - fordi de svarer «uenig» på påstander som «Jeg prøver å skaffe meg ting som kan gjøre inntrykk på andre»? Kanskje de ikke oppfatter bøker, vin og hus som ting? Eller i stedet hevder seg med kunnskaper, meninger og smak? Eller ikke ser at antisnobber også deltar på forfengelighetens marked?

SLIK TALER «en ekte kyniker», ifølge Hellevik. Sosiologen skal ikke påpeke at «idealister» har egeninteresser på linje med andre dødelige. Han skal - med statistikk i ryggen - legitimere livsstilen til sitt eget kulturelle skikt og fortelle «materialistene» at de ikke kjenner meningen med det gode liv.