Professor Olsens natt

Klokt og utførlig om taktikkens historie

Inverting the Pyramid. The History of Football Tactics Orion Books

BOK:

Vi mennesker husker med kroppen. Derfor kunne alle vi som satt hjemme og så på under Drillos comeback-kamp med landslaget den 11. februar i år kjenne at vi hadde tatt del i disse bevegelsene før. Gjemt i de to lave norske presslinjene, den rigide tålmodigheten og ville taktsomslagene så fort vi vant ballen, lå andre kamper vi trodde vi hadde glemt, mot Mexico og Marokko, Skottland og San Marino. Til pause piper de tyske tilskuerne, Michael Ballack ser påtatt uberørt ut. Vi har sett dette før. Vi hadde glemt at noe så stygt kunne være så vakkert. Når Norge til slutt tar ledelsen etter en fomlete tysk dødballklarering i det 63. minutt, glemmer målscorer Christian Grindheim å juble. Jeg tror det var fordi også han følte han deltok i noe han hadde sett på TV for lenge siden. Han ender med bare å glise fårete til Torstein Helstad – som for å si at dette visste vi jo egentlig: At en dyp 4-5-1 med disiplinert press og trøkk i overgangene vil frustrere et stillestående tysk lag. At 87,5 prosent av alle scoringer kommer etter angrep med tre eller færre trekk innad i laget. At taktikk og organisasjon alltid vil kunne overvinne teknikk og tilfeldigheter. Lærdommen fra 1990-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SEINT PÅ KVELDEN den 8. desember 1863 vedtok styret i det nystiftede engelske fotballforbundet å forby utespillerne å berøre ballen med hånden. I de knappe 150 årene som har gått siden, har utøvere, trenere og tilskuere forsøkt å ta inn over seg konsekvensene av viktorianernes vedtak. Forbudet mot håndbruk innebærer grunnleggende et tap av kontroll. Enhver utespiller i fotball er på sitt vis skadet, fratatt bruken av to av sine viktigste legemsdeler. Enda tydeligere blir det om spilleren i tillegg har ballen i beina, denne uhåndterlige runde gjenstanden som stadig glipper vekk ved berøring, et rent medium for tilfeldigheter. Fotballens historie siden 1863 kan leses som et langstrakt forsøk på å mestre disse svakhetene, gjenvinne kontrollen som en gang ble tapt.

Den viktigste tiltaket har vært utviklingen av forskjellige systemer for spillernes handlingsmønster på banen. På begynnelsen av 1900-tallet begynte man å kalle denne organiseringen for «taktikk». I sin nye bok «Inverting the Pyramid. The History of Football Tactics» gir engelskmannen Jonathan Wilson en utførlig redegjørelse for denne lange taktikkhistorien, fra den dramatiske oppfinnelsen av pasningen i 1870-årene, fram til Luciano Spallettis eksperimentering med 4-6-0 formasjonen i Romas 2006-sesong. Teksten egner seg kanskje best for spesielt interesserte. Dem er det til gjengjeld ganske mange av i Norge, et land hvor fotballkulturen etter Drillo ofte har artet seg som et eneste langt taktikkseminar.

NORSKE LESERE VIL faktisk kunne glede seg over at Drillo selv spiller en viss rolle i boka, som en av de meste prominente eksponentene for det Wilson kaller «the School of English Pragmatism». Selv har Wilson liten sans for retningen, og plukker blant annet fra hverandre enkelte av de kvantitative analysene bak langpasningsideologien. Boka hans viser likevel at anklagene mot Drillo som en primitiv trener alltid var misforståtte. Tvert imot må landslagets stil på 1990-tallet forstås som en reartikulering av noen av de mest sentrale innovasjonene i den moderne fotballen. Dels 4-5-1 formasjonen. Men fremfor alt soneforsvaret (oppfunnet av Zeze Moreira i Brasil på 1950-tallet) og det systematiske presset (etablert som metode av hviterusseren Viktor Maslov 1960-tallet). Wilsons bok gjør det lettere å forstå hvordan Drillos kompromissløse iverksettelse av disse tre momentene sammen har forvirret spillere så gode som Ballack og Baresi, Gullit og Gascoigne Samtidig som det har lagt grunnlaget for det klart mest imponerende – og trolig også mest innovative – trekket ved Drilloismen i ettertid, nemlig den konsekvente satsingen på raske overganger mot lag i ubalanse (også kalt kontringer).

Boka minner oss også om Drillo-kulturens mindre sympatiske trekk, slik de har framstått ikke minst i norske medier under og etter storhetstida. Den som hadde fått en tier for hver gang han hadde hørt snakk om afrikanere uten taktikkforståelse eller svakt organiserte søreuropeere i forbindelse med norske landskamper de siste tiårene, ville vært en rik mann i dag. Det er en av Jonathan Wilsons største fortjenester at han skriver like informert og nyansert om fotballens tradisjoner enten han er i Ungarn eller Uruguay, Sverige eller Sovjetunionen. Sånn klarer han også tydelig å få fram at en diskusjon om fotballtaktikk alltid må være åpen og flerdimensjonal – et spørsmål om stadig nye løsninger på et mangfold av problemstillinger, heller enn det etnosentriske systemet trangsynte norske ekspertkommentatorer har villet legge fram for oss. Neste gang kan du si til dem det var en brasilianer som oppfant soneforsvaret.

DRILLO SELV har antakelig alltid vært for smart til å tro på sine egne nedlatende beskrivelser av motstanderne. Samtidig vet han godt at forenklinger er kilden til effektiv kommunikasjon. Skal han lykkes som landslagssjef i denne siste runden, må han imidlertid komme opp med en enkel løsning på et dilemma som virker mer komplisert enn de han har møtt tidligere. Da Drillo først formulerte teoriene sine på 80- og 90-tallet, var verden overbevist om at fotballen var i forfall: Målfattige og trege internasjonale mesterskap mellom 1986 og 1996 gjorde det lett å tro på Drillos påstand om at defensive organisering nå hadde overvunnet offensiv skaperkraft en gang for alle. Dødballer, disiplin og direktespill var nå eneste mulige vei framover.

Under Drillos fravær fra landslagsstolen har imidlertid bildet endret seg. Som Jonathan Wilson viser, har det siste tiåret vært preget av en uvanlig kreativitet i det offensive spillet, med nye varianter av det man trodde var utdødde arter som kantspillerne og de klassiske spillfordelerne på midtbanen. Forskjellen er at systemene som bygges rundt dem er langt mer fleksible enn før – og at spillerne selv må håndtere ekstreme nivåer for taktisk og teknisk kompleksitet underveis. Sannsynlighetsberegneren Drillo ser altså ut til å ha tatt feil i sin aller mest sentrale spådom: Tankene om den riktige fotballen for framtida.

I BOKAS SISTE kapittel beskriver Wilson det han kaller en allmenn «bevegelse mot universalitet» i fotballen i dag – og trekker fram et kobbel med multifunksjonelle midtbane- og angrepsstjerner som eksempler: Fabregas, Arshavin, Modric, Messi, Iniesta, Tevez, Ronaldo. I et slikt klima er det vanskelig å se for seg at forsamlingen av «one trick ponys» (på olsensk kalt «spillere med spisskompetanse») i gamle Drillos hadde overlevd særlig lenge. Kanskje er dette bare en ny variant av de innvendingene Ingebrigt Steen Jensen pleide å komme med. I så fall er de knapt så interessante. Men muligens peker Wilsons analyse på en fundamental endring i den fotballvirkeligheten Drillo nå skal forholde seg til. Klarer han å utforme et landslag som takler også denne nye utfordringen, kan han for alvor gjøre krav på posisjonen som en av de store i taktikkhistorien. Første del av svaret får vi i kveld.

Trygve Riiser Gundersen er litteraturviter og bokanmelder i Dagbladet.