«KREATIV»: Kronikkforfatteren mener professor Terje Tvedt utøver «en svært kreativ omgang med både nær historie og sitater» i sin polemiske debattbok «Det internasjonale gjennombruddet (Dreyer, 2017). Foto: Christian Roth Christensen / NTB Scanpix
«KREATIV»: Kronikkforfatteren mener professor Terje Tvedt utøver «en svært kreativ omgang med både nær historie og sitater» i sin polemiske debattbok «Det internasjonale gjennombruddet (Dreyer, 2017). Foto: Christian Roth Christensen / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Multikulturalisme og hatytringer

Professor Tvedts fordreininger

Det som står på spill her er den liberale og demokratiske statens garantier for formell likebehandling av alle borgere, uavhengig av deres bakgrunn.

Meninger

Som det framgår av et essay av Jonas Gahr Støre i Aftenposten 10. 12. 2017 utviser professor Terje Tvedt en hang til svært kreativ omgang med både nær historie og sitater i sin polemiske debattbok «Det internasjonale gjennombruddet (Dreyer, 2017).

Det er dessverre ikke bare i omgangen med sitater fra norske politikere at Tvedt legger dette for dagen. Tvedt avlegger nemlig også kronikken «Uakseptable ytringer», publisert av Aftenposten 22. august 2011, en visitt i sin bok.

Undertegnede var sammen med Arne Johan Vetlesen, Thomas Hylland Eriksen og Bushra Ishaq forfatter av denne kronikken. Professor Tvedt utlegger på side 314 av sin bok denne kronikken som å ha «gått ut mot hva de kalte ‘ytringsfrihetsabsoluttisme’ og kritikk av multikulturalisme.»

Den første påstanden om hva kronikken handlet om er riktig, den andre påstanden er fullstendig feilaktig. For kronikken handlet – som enhver leser kan forsikre seg om ved selvsyn – slett ikke om multikulturalisme. Den handlet derimot om hatytringer. Det undertegnede og mine medforfattere tok til orde for i kronikken var et sterkere samfunnsmessig fokus på hatytringer og deres konsekvenser, samt en oppfølging av eksisterende norsk lovverk (daværende straffelovens § 135 (a), nå straffelovens § 185) og internasjonale konvensjonsforpliktelser med hensyn til straffeforfølgelse av hatytringer. Dette var for øvrig i tråd med anbefalinger fra Riksadvokaten like tilbake til 2002. Det har i ettertid vært tilfredsstillende å registrere at norsk politi, påtalemyndigheter og rettsvesen, samt skiftende norske regjeringer, faktisk har fulgt denne oppfordringen, og sett til at hatytringer nå prioriteres for straffeforfølgelse og pådømmes i en langt sterkere grad enn før 22. juli 2011. For før 2013 var for eksempel norske muslimer knapt nok omfattet av den rettsbeskyttelsen mot hatytringer som straffeloven er ment å gi alle norske borgere på dette punkt.

I motsetning til det Tvedt vil ha sine lesere til å tro, har dette virkelig ikke noe med ‘multikulturalisme’ å gjøre, verken før eller nå. Det som står på spill her er den liberale og demokratiske statens garantier for formell likebehandling av alle borgere, uavhengig av deres bakgrunn.

Tvedts forsøk på å fordreie den aktuelle kronikkens innhold blir ikke bedre av at to av kronikkforfatterne også har levert faglige bidrag til nettopp kritikken av multikulturalisme. For professor Thomas Hylland Eriksens «Kulturterrorismen: Et oppgjør med tanken om kulturell renhet» (Spartacus, 1999) var om noe et tidlig og særdeles sentralt bidrag til den liberale kritikken av multikulturalisme i Norge. For egen del har jeg blant annet publisert et essay med tittelen «Multikulturalismen og dens kritikere» i en bok som kom i 2011, hvor jeg i stor grad følger professor Kwame Anthony Appiahs liberale kritikk av multikulturalisme i hans bok «The Ethics of Identity» (2006). Skal vi tro Tvedt, har vi altså «gått ut mot» en kritikk av multikulturalisme som vi selv har bidratt til å formulere i norsk kontekst.

Tvedt framstår i sin polemiske debattbok som mildest talt forvirret hva angår spørsmålet om hva multikulturalisme nå skulle være. Han er dessverre slett ikke alene om sin begrepsforvirring her.

En standarddefinisjon av multikulturalisme utgår fra at det dreier seg om en «normativ politisk teori for flerkulturelle samfunn». På side 315 hevder Tvedt – uten henvisning til relevant faglitteratur overhodet – at «alle vil imidlertid kunne slutte seg til en minimumsbeskrivelse av multikulturalisme som en ideologi som vektlegger at kulturer skal behandles likt.»

Han utleder av dette at «multikulturalisme har vært statens dominerende politikk» også i Norge. Til dette er det ganske enkelt det å si, at «nei» «alle» (og i særdeleshet ikke undertegnede) vil slett ikke kunne slutte seg til den minimumsdefinisjon han selv legger til grunn: blant multikulturalismens sentrale teoretikere har det vært langvarige og intense debatter om nettopp forholdet mellom individuelle og kollektive rettigheter, debatter som Tvedt ganske enkelt later som om ikke eksisterer overhodet. For egen del er jeg i likhet med de fleste av mine kolleger en tilhenger av moderne menneskerettighetstenkning, som gir individuelle rettigheter klar og utvetydig forrang. For øvrig rangerer seriøse forskere på feltet Norge blant de utviklede velferdsstatene som har hatt desidert minst innslag av multikulturalisme de siste tiårene.

Unntaket er de rettighetene som er vedstått norske samer som en urbefolkning som en følge av norske samers mobilisering og kamp for rettigheter siden 1970-tallet, og som vel må kunne karakteriseres som en kvalifisert suksess. Norske samer bidrar også til å illustrere hvor forvrengt professor Tvedts idé om at Norge skulle ha vært et «homogent samfunn før» i realiteten er. Det framstår som nokså utrolig at en norsk historiker i vår tid framsetter en påstand så løsrevet fra historiske fakta knyttet til eksistensen av minoriteter som jøder, tatere, samer, kvener og katolikker i Norge i århundrer.

I «Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi», publisert av De nasjonale forskningsetiske komiteene heter det under punkt 28 om vitenskapelig redelighet i forhold til forskersamfunnet at «forskeren har en forpliktelse til å snakke sant, og vitenskapelig uredelighet dreier seg om villedelse gjennom løgn, fortielse og fordreining.»

Det er vanskelig å konkludere på annen måte enn at det er fordreining Tvedt i sin bok gjør seg skyldig i. Det framstår som svært beklagelig i denne sammenhengen at Tvedts forlag Dreyer ikke later til å ha villet ta det minimumsansvar det innebærer å la Tvedts bok være gjenstand for vitenskapelig etterprøving i form av en faglig fagfellevurdering forut for publisering.