Professor uten forståelse

BEHANDLING: Som far til et ungt menneske som periodevis er sterkt psykotisk, lar jeg meg provosere av professor Ivar Aursnes sitt korstog mot såkalte atypiske psykoleptika som blant annet brukes i behandling av psykoser. Man trenger ikke være professor i farmakologi for å skjønne at absolutt alle medisiner har bivirkninger.

I behandlingen av psykoser må man dessverre ofte velge mellom forskjellige dårlige alternativer, som for eksempel å unnlate medisinering, eller å gi medikamenter til en pasient som ber pent om å få lov til å forlate denne verden. Da må man velge det som er minst verst.

Aursnes mener åpenbart at selvskading (for eksempel kvelertak på seg selv og trusler om å ta kniven i bruk) er bedre enn å gi pasienten Risperdal. Som alternativ behandling foreslår professoren i sin kronikk av 10. august individuell psykoterapi og familiebehandling. Det kan fungere på enkelte pasienter, men ganske mange trenger først og fremst medisiner, god omsorg gjennom et tett sosialt nettverk, og god pleie.

Psykoser er ofte kombinert med andre lidelser som gjør at pasienten ikke fungerer på det refleksjonsnivået som kreves for å ha nytte av individuell psykoterapi. Enten er ikke professoren klar over dette, eller så holder han tilbake viktig informasjon som er høyst relevant for saken, men som ville gjort hans utspill langt mindre slagkraftig.

Det er mulig at Aursnes føler et etisk ansvar for å informere om bivirkninger ved denne type medisiner. Men han har også et moralsk ansvar når det gjelder å reflektere over at hans skribentvirksomhet er egnet til å skremme vettet av både pasienter og pårørende. Det er nå engang slik at den som har skoen på, vet best hvor den trykker. I dette tilfellet er det pasienten og de pårørende, ofte i omvendt rekkefølge.