SNÅSAKODEN: Professor Kristian Gundersens (bildet) bok «Snåsakoden» bringer tall som viser at han ikke har vitenskapelig grunnlag for sin massive skepsis til healing, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jacques Hvistendahl
SNÅSAKODEN: Professor Kristian Gundersens (bildet) bok «Snåsakoden» bringer tall som viser at han ikke har vitenskapelig grunnlag for sin massive skepsis til healing, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Professoren som lurte Snåsamannen

Kritikken av healing mangler vitenskapelig grunnlag, og blir dermed bare alminnelig synsing.

Debattinnlegg

Siden Snåsamannen ble kjent i slutten av 2008 har professor Kristian Gundersen flere ganger i media hevdet at hans skepsis til healing bygger på et vitenskapelig grunnlag. I «Snåsakoden» får vi endelig se hvilket vitenskapelig grunnlag Gundersen egentlig bygger sin generelle skepsis til healing på. Det viser seg å være et tynt grunnlag.

Gundersens vitenskapelige grunnlag består av metastudien «The Efficacy of Distant Healing» (Astin m.fl. 2000). Den tar for seg 23 undersøkelser som omfatter 2774 pasienter. Metastudien inkluderer bare studier som oppfyller følgende tre kriterier: Randomisering av pasientene, placebo-kontroller (eller i det minste blinding av pasientene) samt publisering i et internasjonalt tidsskrift med fagfellevurdering. Gundersen kommenterer metastudien slik:

«Oversikten viser at 57 prosent av undersøkelsene resulterte i en signifikant positiv effekt av healingen. Dette er ikke tilstrekkelig til å konkludere med at healing virker, og dessverre er den vitenskapelige evidensen for healing svekket i en seinere oppdatering. Blant annet viste det seg at det var ‘pyntet' på dataene i en av de positive studiene.» (Gundersen s. 168)

Professoren er veldig kortfattet i sin vurdering, han sier bare: «Dette er ikke tilstrekkelig til å konkludere med at healing virker ...» Nei, men dette er heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å kritisere Snåsamannen og healing så massivt som han har gjort gjennom de siste fire åra.

Regner vi litt på tallene, får vi at 57 prosent av 23 studier gir 13 studier. Trekker vi fra studiene som var «pyntet» på, står vi igjen med 12 studier. Vi har altså at 12 av 23 studier som viser signifikant positiv effekt av healing. Dette gir ikke Gundersen vitenskapelig grunnlag for hans kritikk av praksisen.

Hvis en høydehopper i 23 forsøk, som hopper over en høyde på 2,36 meter, kommer over 12 ganger og river ned 11 ganger, kan vi med rette si: Dette er ikke tilstrekkelig til å konkludere med at høydehopperen kan hoppe 2,36 meter. Men vi går for langt hvis vi sier: Høydehopperen kan ikke hoppe 2,36 meter. Eller enda verre: Høydehopperen kan ikke hoppe. Gundersen går altfor langt. Hans kritikk av healing mangler vitenskapelig grunnlag, og hans uttalelser blir dermed bare alminnelig synsing. Blant annet hans påstand om at det er gjennom bøkene at Joralf Gjerstad «har bygget opp en myte om seg selv.» (Gundersen i Dagbladet 06.02.2009) Kanskje Gjerstads healingvirke har bidratt mer til «myten» enn bøkene som kom på slutten av den 50 år lange karrieren?

Aarbakkeutvalget sier i sin konklusjon, om den samlede forskningen på healing: «Utvalgets konklusjon er derfor at en effekt av healing ikke kan avvises. Metoden må anses som kanskje effektiv,…» (NOU 1998:21, kap. 13.3.4) Forfatterne av metastudien konkluderer med at resultatene berettiger ytterligere forskning på healing. Slik burde også professor Gundersen ha konkludert.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook