Professoren

Bob Dylan liker å sette fansen på prøve.

KONSERT: (ROSKILDE/Dagbladet): Et par timer før Bob Dylan inntok Roskildes Orange Scene, intervjuet jeg Kaizers Orchestra.

For første gang i karriereren skulle de også spille på hovedscenen - det var et høydepunkt i deres karriere - og Geir Zahl filosoferte litt rundt selve konsertopplevelsen. «Da jeg var liten så jeg et konsertopptak med Queen», sa han.

«De spilte låtene helt annerledes enn det jeg hadde hørt på plate, så jeg trodde at det var det som var meningen med konserter: at man skulle gjøre låtene helt ugjenkjennelige. Jeg fikk en skikkelig a-ha-opplevelse da jeg endelig kom meg på en ordentlig konsert».

Ugjenkjennelig

Zahl kunne like gjerne beskrevet Bob Dylan-konserten senere på kvelden. Det var nesten som om det var Kvitt eller Dobbelt i Dylanologi.

Sangene var så ugjenkjennelige at man ble stående og undre de første sekundene av hver låt.

«Er det? Neei... Jo! Det er «Highway 61 Revisited! ». Slik fortsatte det gjennom hele konserten. Det måtte tenkning til, man ble tvunget til å lytte til låtene på en helt annen måte enn det man var vant til.

Elektrisk

VARMT OG GLØDENDE: «Men - på tross av låthøydepunktene - ble Dylan-konserten aldri mer enn bare skikkelig slowdance-på-festivalplassen-trivelig», skriver anmelder Sigrid Hvidsten. FOTO: SCANPIX/EPA
VARMT OG GLØDENDE: «Men - på tross av låthøydepunktene - ble Dylan-konserten aldri mer enn bare skikkelig slowdance-på-festivalplassen-trivelig», skriver anmelder Sigrid Hvidsten. FOTO: SCANPIX/EPA Vis mer

Og det var det som var konsertens store styrke. Dylan selv var så og si taus som graven - med unntak av da han introduserte bandet - og selv om han etter hvert begynte å smådanse bak keybordet, var det låtmaterialet som var showets store stjerne.

Ved å forandre dem til det (nesten) ugjenkjennelige, ble de også nye for publikum. Coverlåtklisjeen «Masters of War» fikk for eksempel et nytt og dramatisk elektrisk preg, som tvang publikum til å lytte til teksten.

Som så mange Dylan-låter har den blitt så standardisert at det er lett å glemme hvor aktuell teksten fortsatt er i dag. Derfor var det utrolig befriende å få den servert på nytt.

Trivelig

Selv om Dylan var bitteliten og stiv bak keybordet, føltes konserten etter hvert som den foregikk hjemme i sekstitallsstua hans.

Det var varmt og glødende. Likevel ble det - på tross av låthøydepunktene - aldri mer enn bare skikkelig slowdance-på-festivalplassen-trivelig.