Den (siste) fortapte generasjonens fremste talsmann, Kodak Black. Ukreditert pressefoto.
Den (siste) fortapte generasjonens fremste talsmann, Kodak Black. Ukreditert pressefoto.Vis mer

Profet i mørk tunnel

Årets hittil beste rapalbum er laget av en nitten år gammel voldtektsmann fra Florida

Hvis noen anklager deg for å gå med skylapper, er det neppe positivt ment. Du er sneversynt, antyder de, ute av stand til å forstå hvilke sammenhenger du inngår i, og risikerer å skade deg selv og menneskene rundt deg, selv når du tror du gjør det riktige.

Men i hestesporten, der metaforen er hentet fra, kan skylappene, også kalt blinkers, ha sin funksjon. For en skvetten galopphest kan fort bli for opptatt av hestene rundt seg og glemme det viktigste, som er å vinne løpet. Skylappene hjelper den å holde fokus ved å forhindre at den tar inn for mye villedende informasjon.

For oss som ikke er galopphester, er skylappen derfor en tvetydig metafor, som leder inn i politiske og moralske dilemmaer. Når vet du egentlig nok til å fatte en beslutning? Kan man noensinne vite nok? Eller er det verre å vite paralyserende mye? Samtidig: tenker du utelukkende på å nå målet raskest mulig, risikerer du å handle hensynsløst og ondt.

Hitten «Tunnel Vision», som har ligget på Billboards topp ti fem uker i strekk, handler om dette dilemmaet, men ikke på noen abstrakt måte. Artisten, Kodak Black alias Dieuson Octave, en nittenåring fra Golden Acres Project i Pompano Beach, Florida, vokste opp uten en far, og med en mor som hadde flyktet fra Haiti til et liv i amerikansk fattigdom. For å forsørge familien begynte gutten tidlig å begå innbrudd, og havnet snart i ungdomsfengsel. Derfra gikk det slag i slag, og i oktober 2015 ble Octave arrestert for ran, legemsbeskadigelse, frihetsberøvelse av barn og voksne, marijuanbesittelse, og å ha kjørt bil uten førerkort. Men allerede som fjortenåring hadde Octave markert seg som en særdeles begavet rapper i tradisjonen etter Lil Boosie, med ærlige tekster som går rett på sak: «I'm okay, don't worry about me, I'm in God's hand / I just hope that the world understand who I am / Ambition!» Og i oktober 2015 hadde ballen virkelig begynt å rulle. Drake hadde danset til en av låtene hans på Instagram. Og under rettssaken stilte Atlantic Records' visepresident Michael Kushner opp og gikk god for unggutten. Han hadde vært uheldig, jovisst, men hadde en lysende fremtid foran seg. Snart var han nok på rett kjøl.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Tunnel Vision» handler om dette. Om å holde fokus slik at man ikke skeier ut og havner i trøbbel igjen. Dramaet kan anes i selve beaten, der to gitarakkorder som veksler hver tredje takt antyder et trangt bur, mens en yr, men melankolsk fløyteloop liksom slynger seg mot himmelen, bare for å hentes tilbake til utgangspunktet, gang på gang. Det er en bemerkelsesverdig låt, og en bemerkelsesverdig hit. Den har ligget på topp ti i USA nå, fem uker i strekk, uten at radio har rørt den. Selv på Billboards Hot R&B & Hip Hop Airplay-liste, som måler hiphop-stasjonene, kommer den først inn på en 47. plass denne uka. Samtidig er «Tunnel Vision» USAs nest mest strømmede låt andre uka på rad, etter Ed Sheerans uovervinnelige «Shape Of You».

Tunnel- eller kikkertsyn er likevel ikke helt det samme som å gå med skylapper. Med mindre du er en hest, kan du ta skylapper av eller på ettersom det passer deg, mens tunnelsyn er en medisinsk diagnose, «en form for sterk synssvekkelse hvor bare den sentrale delen av synsfeltet er bevart. Individer med kikkertsyn har derfor meget vanskelig for å orientere seg i omgivelsene, selv om synsskarpheten kan være normal.» Men når Kodak Black rapper om tunnelsynet sitt, er det som et strategisk valg, ikke en sykdom:

«Lil Kodak, they don't like to see you winnin'
They wanna see you in the penitentiary
I need me a lil' baby who gon' listen
Girl, I don't wanna be the one you iggin'
My mama told me: «Boy, make a decision!»
Right now I gotta keep a tunnel vision
They sendin' all my homies on a mission
And I ain't tryna miss out on these millions
»

I lys av skylappmetaforen er det aller mest interessante med dette refrenget hvor befolket det er. Dette er ikke en hest med én ting i hodet og blikket festet forover, men en som forsøker å forholde seg til et kaotisk kor, et stort felt av ukontrollerbare forventninger som stadig dukker opp på alle kanter. Der er «de» som ikke liker at han vinner og helst ser at han havner i fengsel, der er jenta han trenger, hun som skal lytte til ham, men som han i neste linje er livredd for at skal «igge» – ignorere – ham. Der er mamma, som krever at han slutter å nøle, og der er kompisene, som «de» sender ut på «oppdrag». Og der er Kodak, engstelig for å gå glipp av millionene. Det «Tunnel Vision» snakker om er å befinne seg midt i krysspresset, om hvor vanskelig det er å holde hodet kaldt når man må holde styr på alt sammen. Legg også merke til at han snakker til seg selv i tredjeperson («Lil Kodak»), som om hans stemme bare er en av mange som mener noe om hva han burde gjøre i en vrien situasjon.

Og vanskelig skulle det også bli. Såpass vanskelig at Kodak Black faktisk så seg nødt til å forandre teksten i førsteverset av «Tunnel Vision» før låta ble sluppet kommersielt. «I jumped up out the Wraith, Kodak bought a Wraith / I get any girl I want, any girl I want.» Men «want» rimer ikke på «Wraith». Det gjør derimot «rape»: «I get any girl I want, I don't have to rape

Rettssaken gikk bra. Dommen ble mild. Octave ble dømt til ett års husarrest og fem års prøvetid, samt samfunnstjeneste og sinnemestringkurs, men fikk tillatelse til å turnere. Så, idet han skulle løslates, dukket det opp en annen, mer alvorlig sak i systemet. Kodak Black var ettersøkt for voldtekt i South Carolina.

Anklagen ble raskt gjort tilgjengelig for offentligheten. Etter en konsert i Florence i februar 2016, hadde offeret fulgt artisten til hotellrommet hans. Der tvang han henne først ned på senga, så ned på gulvet, tok av henne klærne, utførte oralsex på henne og penetrerte henne mot hennes vilje. Videre bet han henne i nakken og på brystene før han lot henne gå. Da jenta fortalte helsesøster om hendelsen, ble forholdet anmeldt.

Det er ingen formildende omstendigheter i denne fortellingen. Dieuson Octave trodde han kunne ta for seg uten å ta hensyn, enten fordi han trodde at jenta egentlig likte det han gjorde, selv om hun skrek og ba ham om å stoppe, eller fordi han bare ga faen. Nå ligger han an til å bli dømt for voldtekt. Strafferammen er 30 år.

De fleste av leserne vil trolig ha gitt opp Dieuson Octave nå. Voldtekt er en forbrytelse jeg verken kan eller vil rettferdiggjøre. Og Octave har knapt vist tegn til å skjerpe seg i ettertid. Da han ble sluppet fri mot kausjon, havnet han snart i trøbbel igjen. I april 2016 flyktet han igjen fra politiet, som mente de hadde observert ham under en narkohandel. Og i februar i år brøt han prøvetidsreglementet ved å oppsøke en strippeklubb og en boksekamp, og fullførte heller ikke sinnemestringkurset. For noen dager siden kom det også frem at Octave hadde banket opp en 34 år gammel kvinnelig bartender på strippeklubben han oppsøkte.

I lys av alt dette er det lett å fnyse av refrenget i «Tunnel Vision.» Problemet er ikke nødvendigvis at «de» ikke vil se Kodak vinne, at «de» vil ha ham i fengsel, men at han ikke for sitt bare liv klarer å la være å gjøre forferdelige, gruoppvekkende og straffbare ting, selv når «de» gir ham stadig nye sjanser og nærmest heier på ham. Og den som ønsker seg «a lil baby who gon' listen» – og hvem gjør vel ikke det? –bør selv kunne lytte når noen skriker nei. Stopp.

Her er vi for lengst ved det punktet da de fleste av oss føler at vi også bør rope nei og stopp, der vi tar på skylappene med god samvittighet og tenker at han fyren her, han bør straffes, også av oss. Ikke belønnes med velvilje, oppmerksomhet og tre øre per stream. Også jeg tenker slik iblant. For det hadde jo vært behagelig om verden var så enkel. Men «Painting Pictures», Kodak Blacks debutalbum, som kom for en uke siden, er det beste rapalbumet jeg har hørt på over et år, og et av dem jeg trolig kommer til å høre mest på i 2017. Årets hittil beste rapalbum er laget av en nitten år gammel voldtektsmann fra Pompano Beach.

Jeg kan si dette fordi den amerikanske hiphopens eneste viktige oppgave er å uttrykke erfaringen av å være ung og svart i dagens USA på en så presis og sannferdig måte som mulig. Og få rapalbum i vår tid favner forvirringen, smerten og lengselen etter klarhet like godt som «Painting Pictures» gjør. Oppgaven er viktig fordi de som er unge, svarte og fattige i dagens USA har få andre arenaer der de kan markere seg som et subjekt i verden, et jeg som betyr noe, som sanser, erfarer, grubler, begjærer, lengter, lykkes, og mislykkes.

Den historiske hovedgrunnen til dette er fortsatt slaveriet, som forvandlet mennesker til eiendom, altså ting. Idet slaveriet formelt ble avskaffet, begynte det en enklest kan tenke på som en flyktningkrise. Da tusenvis av slaver rømte fra områdene der de hadde blitt holdt i fangenskap, ble de møtt med skepsis av den hvite befolkningen i områdene de kom til, som helst så dem som en fremmedkulturell trussel mot det bestående samfunn: kriminelle lykkejegere ute etter å voldta damene deres.

Her begynner lynsjingene, som vedvarte. Og segregeringen, fulgt av ytterligere kriminalisering, fulgt av borgerrettighetskamp, fulgt av den amerikanske høyresidens vellykkede kriminalisering av sine meningsmotstanderne gjennom den såkalte «krigen mot narkotika». Den rammet både fredselskende hippier og svarte narkomane, men traff de fattigste hardest. Og fengselskomplekset har fortsatt å vokse. USA teller 5% av verdens befolkning, men 25% av verdens fanger. I 2013 slo en rapport skrevet for FN fast at afroamerikanske menn løp seks ganger så stor risiko for å bli fengslet som hvite amerikanske menn, og at hver tredje svarte gutt som ble født det året måtte regne med å havne i fengsel i løpet av livet. Det er vanskelig å forestille seg hvordan denne skeivheten skal kunne rettes opp.

Ingenting av dette gir Kodak Black rett til å voldta noen. Men det setter rammene for hva det vil si å være en ung, svart mann oppvokst i et av Floridas fattigste områder, og dermed rammene for mye moderne rap. Og «Painting Pictures» fyller disse rammene ved å bruke hele lerretet. Den som lytter oppmerksomt til albumet, vil uunngåelig få et nokså presist bilde av hvordan det er å være en ung mann som vokser opp i fiendtlige omgivelser, en av dem samfunnet helst ikke vil se, men som er like prisgitt samfunnet som det vi andre er.

På «Painting Pictures» finnes det for eksempel en låt som heter «Corrlinks and JPay», referanser som trolig vil gå de fleste nordmenn hus forbi, men som henviser til to av operatørene som tjener grovt på den amerikanske massefengslingen. Corrlinks er et system som tillater den innsatte å kommunisere med venner og familie, mens JPay lar venner og familie overføre penger og andre goder til fangen. Alt mot betaling, så klart. Heller ikke den nye ordningen med utstrakt bruk av husarrest vitner om noen form for humanisme, bare at det er penger å tjene på fotlenker med innebygd GPS, og penger å spare på å forvandle folks hjem til vedlikeholdsfrie, overvåkede fengsler. «Corrlinks and JPay» er imidlertid ikke noe rasende oppgjør med fengselsprofitørene, bare en nitrist rap om hvor nitrist det er å sitte i fengsel, fullstendig avhengig av slike operatører og frie venners velvilje. I førsteverset er han fri og ute og lager bøll, fryktet og respektert, men ender opp i desillusjonen. Jenta han hadde før han havnet i fengsel har gått videre uten ham. Og i andreverset går tankene til virkeligheten han nettopp han forlatt, til alle dem som fortsatt må spise zoomzooms og whamwhams, altså slikt en kan få kjøpt i fengselskantina:

«For all my niggas waitin' on some pictures through the Corrlink
I know your people ain't keep it real like they supposed to be
Go send your niggas some money through JPay so he can eat
That nigga used to look out for you when he was on the streets
I just hit my cousin G1 today, through the e-mail
I know that feelin' that you feelin' and I love you, fam
Just like a peanut butter jelly, my nigga in a jam
This for them niggas eatin' zoom zooms and wham whams
And your girl got a new nigga but she gon' leave him when you're released
Feel like everybody shakin', they be loyal for a week
That boy Jimmy told me
«Black you a prophet, nigga
Cause when you spit that real shit that be like God sent you.»»

Det er et sørgmodig vers i en resignert låt om en fortapt generasjon. Men det ender i en svakt optimistisk, eller kanskje heller trøstende visjon av Kodak Black som profet, forkynt av kompisen Jimmy. Kodak, sier Jimmy, er den ene som er i stand til å si det som det er, til å sette ord på erfaringene det er så vanskelig å sette ord på, slik at de som ikke blir sett kan føle seg sett.

Når Kodak Black rapper «they don't want to see me winning» på refrenget av «Tunnel Vision», handler det derfor ikke nødvendigvis om ham personlig, men om den allmenne følelsen så mange unge og svarte amerikanske menn har av at ingenting er lagt til rette for at de skal lykkes i livet. Verdien av denne «profetiske» gaven annulerer ikke de forferdelige tingene Kodak Black har gjort. Men det er heller ikke omvendt. Verdien av det beste Kodak Black har gjort fordamper ikke av at han har begått noe ondt. Retten kommer til å dømme ham. Vi kan lytte. Såpass skylappløs får en nesten risikere å være.