Proff konsert

Så fikk omsider også vi andre se Nobelkonserten, sendt i redigert opptak på NRK 1 i går. Ett er i hvert fall sikkert: Norge som nasjon har ingenting å skamme seg over.

For dette var fjernsyn og show på internasjonalt nivå, proft gjennomført og lagt opp, og med musikk og internasjonale toppartister for enhver smak. Dette kunne verken amerikanere eller engelskmenn gjort bedre.

Mer joik?

Nå kan det selvsagt innvendes - som det også er blitt gjort - at Nobels fredspriskonsert gir Norge en unik mulighet til internasjonal markedsføring av landet som noe spesielt og en særegen «merkevare». Derfor burde vi, istedenfor et internasjonalt «dusinvareshow» med kommersielle artister og høy kjendisfaktor, ha satset på norske saker som joik og felegnikk, bånsuller og toradere.

Ikke noe galt

Argumentet er både greit og velkjent, men det grepet som nå tas om Nobelkonserten virker meget riktig.

Ikke noe galt med bånsuller og joik, men kan det fylle nærmere halvannen time med fjernsyn på det internasjonale markedet?

Vi er veldig norske i Norge, og vi putter gjerne både troll og andre myter om oss selv inn i Holmenkollkonserten og andre sendinger som skal ut i verden.

Men hvor riktig er det egentlig, hvor fornuftig er det å presentere oss som mer i bakevja enn det vi egentlig er?

Imponerende

Nobelpriskonserten i går framviste oss som en moderne nasjon som er med. Det fjernsynsredigerte showet fra Oslo Spektrum var imponerende. Fra flotte Jane Seymour som stilig konferansier, over artister som Elton John, Moby, Sissel Kyrkjebø, Bon Jovi, Bryn Terfel, Eros Ramazzotti og Sumi Jo til hilsener fra Clinton, Putin og den tilstedeværende nobelprisvinneren, Sør-Koreas president Kim Dae-jung. «Det norske folk er det største fredselskende folk i verden,» sa Jung. Likte vi å høre det?

Beherske kunsten

Det er bra å se at også vi har folk (Odd Arvid Strømstad og Alandair McMillan) som kan lage slike show.

Vi skal ikke produsere sånne show hele tida. Men for å kunne satse nytt og spennende, må man først ha vist at man behersker kunsten å lage god mainstream.

Det eneste jeg savnet under gårsdagens «Nobels fredspriskonsert 2000», var en skikkelig finale og en avrunding av det hele ved Jane Seymour. For vi hadde nok taklet at hun sa «god natt» til oss også.