Proff og glatt supersvenske

Harald Zwart går rett på sak i «Hamilton»: Tidlig i filmen lider 12 menn en grusom død på den russiske tundraen og parteres effektivt med motorsag. Her mangler altså ikke action. Det er proft gjennomført. Og iskaldt overflatisk.

Peter Stormare gir liv til denne svenskenes svar på James Bond. Skjønt liv og liv, han beveger seg med tilknappet mine gjennom de verste prøvelser, enten han bedriver fasadeklatring iført dress og slips eller ruster seg til kamp i ørkenen i sandfarget, nystrøket T-skjorte.

Levenet begynner i nord, idet Carl Hamilton og kollegaen Stålhandske (Mats Långbacka) får ordre om å eliminere en gruppe smuglere på vei fra Russland til svenskegrensen.

Smuglergodset er en SS 20-rakett, og i den omtalte motorsagmassakren gjøres det kort prosess med bandittene, nesten. Stålhandske får kvaler og lar en av dem stikke av.

Sånt blir det jo bare trøbbel av.

Enda en kjernevåpenrakett er på ville veier, viser det seg, når en sjåfør dør på mystisk vis i Luleå. Raketten skal til Libya.

Moralsk dilemma

Jakten på uvesenet foregår i Russland og i Midtøsten, med atskillig blodsutgytelse - mye av det ordentlig vemmelig - og høyt tempo. Hemmelige tjenester alle vegne, ikke minst er den tidligere CIA-agenten Mike Hawkins (Mark Hamill) en kjeltring av verste skuffe. Som Hamiltons kjæreste Tessie finner vi Lena Olin. Tessie utgjør et sårt tiltrengt menneskelig pustehull.

Det er når hun trekkes inn i bruduljene at filmens moralske konflikt når sitt klimaks: Følger man slavisk ordre eller fins det rom for å reagere med hode og hjerte?

Det er også her filmen svikter.

Hamilton er grunnleggende usympatisk. Han har knapt vist antydning til emosjonell bevegelse før han lukker øynene og vrir på hodet som tegn på sterke kvaler.

Da er det for seint og lite troverdig. Han forblir en supermanntype som gjør hva han må. Med en figur som dette må vi få en forståelse for iboende konflikter. Her lurer vi mest på hvordan Tessie holder ut.

Flotte muskler

Med unntak av henne og i noen grad Stålhandske er ingen av karakterene i «Hamilton» annet enn utvendige klisjeer, som gjennomfører et rotterace med masser av macho-geberder og fikse stunt.

Nå holder filmen fint driv og har få dødpunkter i handlingen.

Zwart har lært seg actionknepene, og her fins knapt et bilde som ikke er gjennomtenkt og nøyaktig fargeavstemt. Proft, glatt og rått.

Dessuten har Stormare flotte muskler. Men det blir lenge å se på dem i over to timer.