Proff provokatør

Sensasjonelt og velskrevet om kontroversiell Staff.

BOK: Hva har Erik Mykland, Aril Edvardsen og Tor Erling Staff felles? Kan det være fotball, religion og grytidlige sexdebuter? Spørsmålet er ikke like spennende, og svaret neppe like spektakulært, som man kunne håpe. Det er, ganske enkelt, Håvard Rem.

De siste åra har Rem spesialisert seg på å skrive såkalt autoriserte biografier. I 2000 kom boka om Myggen, i 2004 boka om Edvardsen, og nå har vi fått Staff. Alle har fått god plass på medienes dagsorden.

Sjangerbevissthet

Rem har utvilsomt blitt en av denne sjangerens mestere. Det handler om nese for sensasjoner. Men også om at «Staff» er et elegant og usedvanlig kompetent stykke skrift. Det meste er kyndig, lunt og intelligent framstilt. Først og fremst består boka av samtaler mellom forfatteren og den biograferte, med unntak av de mer kontekstualiserende fortellingene om Staffs forfedre, hans skole- og universitetstid og Torgersen-saken. Man kan tidvis savne innspill fra andre kilder, men til gjengjeld fungerer både samtalene og situasjonsskildringene godt.

I klartekst betyr stempelet «autorisert» at dette i hovedsak er øvelser i selvframstilling. Staff ligger tett opp til memoarsjangeren. Innrammingen, det fortellermessige grepet, kan gi inntrykk av avstand. Men denne avstanden er i stor grad illusorisk. Mye styres av den portretterte. Av og til tilbyr Rem forsiktig motstand. Men stort sett går han mer enn langt nok i å godta Staffs selvframstilling. Som når han overtar den portrettertes røft romantiske selvforståelse: «Det er ikke et offer som rusler inn i rettssalen. Det er en gategutt.»

Offerindustri

Staffs praksis utfordrer oss stadig til å tenke prinsipielt om rettssystemet. Han er en nødvendig og konsekvent forsvarer av forsvarerrollen.

Men som Rem påpeker, er det privatpersonens uttalelser som har skapt størst rabalder. Staff mangler da heller ikke vilje til kontrovers. Han har uttalt at «porno med barn, dyr og vold har en misjon». At det ikke er «galt å selge en kropp». Og at «jeg tror mange jenter melder seg som ofre fordi det setter dem i fokus». Mannen er ingen stor tilhenger av likestilling.

I sitt angrep på «offerindustrien» kvier Staff seg heller ikke for å bedrive vulgærpsykologisering av ofrene. Og her har han dessuten et problem med konsekvensen i egen tenkning. Staff framstiller gjerne overgriperne, for å bli i dette vokabularet, som ofre. Da handler det om miljø og forutsetninger.

Problemet oppstår når Staff blir heller vestkantnonchalant overfor dem som er blitt disse ofrenes ofre.

I Staffs selvforståelse handler det for øvrig om et atskillig mer macho begrepspar enn offer og overgriper. For ham handler tilværelsen, får man vite, om lojalitet eller forræderi.

Tvetydigheter

Det er for lengst kjent at Rem avslører at Staff allerede fra 12-årsalderen av hadde seksuelle forhold til menn. Og at han mener ikke å ha tatt skade av det. Og at han helst ser at enhver seksuell lavalder fjernes. Dette er ikke stedet for en diskusjon av svakhetene i Staffs syn på individers frie valgeller relasjoners maktdimensjoner, ei heller for hans ensidige sinnelagsetikk.

Men la meg, siden Staffs privatliv nå likevel brukes for å legitimere hans synspunkter, løfte fram bokas diskusjon av ryktene om at Staff er pedofil. Den er nemlig påfallende tvetydig. Staff blir konfrontert, og responderer: «Noen tror jeg lever med en guttunge på åtte år. Hva folk måtte mene om dette, tenker jeg ikke på. Jeg vet hva jeg sjæl er. Jeg har min egen selvrespekt så langt den holder, og så får andre ha sin eller bare bry seg. Man kan ikke mene at man har en jobb å gjøre hvis man går og tenker på hva andre synes. Det er første bud. [...] Men det er klart at disse forholdene har betydd mye for meg i mitt liv. Jeg føler vel at jeg stiller i en utgruppe og også at jeg vanker i en subkultur.»

Hvordan skal man tolke dette? Hva betyr uttrykket «disse forholdene» her? Når man skriver om et såpass sensitivt og kontroversielt tema, et av vår kulturs største tabuer, bør man tilstrebe kontroll over språket. Forteller Staff oss at han er pedofil eller sier han at pedofiliryktene har preget hans liv?

Det Staff mener i dag, vil vi andre mene i morgen, kan man få inntrykk av. Rem overdriver kan hende sitt bilde av Staff som foranskutt lyn. Men Staff inneholder atskillige øyeblikk av skarp refleksjon og sterk selvinnsikt. Hovedpersonen framstår som tilknappet, iskald, men også sjarmerende direkte og liketil. Han er kjerringa mot strømmen. Den ene mot røkla.

Besteborgeren som ble versteborger. Både som jurist og samfunnsdebattant tilbyr han ytringer vi har godt av å bryne oss på. For sikkerhets skyld: Det betyr ikke nødvendigvis at han har rett.