Profilerte solister

Storartet Perahia, baktungt orkester.

CD: Murray Perahia er pianisten som nylig snappet tittelen Artist of the year foran blant andre Leif Ove Andsnes, i Grammophone s prestisjetunge, årlige kåring. Det er ikke sikkert det ville gjentatt seg, om kandidatene var målt på sine siste prestasjoner.

Ta Perahias siste forsøk i J.S. Bach, for eksempel, som nå foreligger på Sony.

Perahias eget spill er uten lyte, og fylt av en beåndet sans for detaljer som er i stand til å tøye en fraseavslutning mot det mykeste myke, eller å stå et allegroløp helt ut.

Men han spiller ikke alene. Utgivelsen er med Academy of St. Martin in the Fields, det engelske kammerorkesteret som en periode sto som ideal for hvordan et kammerorkester skal klinge. Det gjør det slett ikke lenger, kan vi høre, her hvor de forener krefter med Perahia i Konsert for fløyte, fiolin og klaver i a-moll og Brandenburgerkonsert nr. 5.

Orkesterklangen er tung og massiv, de andre solistene er forutsigelige i spillet, livet mellom lagene i musikken er stivnet til. Det låter kort sagt ganske kjedelig, og legger seg som et vått teppe over Perahias prestasjon.

Sammenlikn med Andsnes i kompaniskap med Det Norske Kammerorkester, og det er ingen tvil om hvor laurbærene ville ha havnet.

Godt da at Perahia får spredt vingene til en skikkelig flukt, når han har sendt orkestret hjem, og vier seg til Bachs Italienske konsert i F-dur, helt alene.

Det klinger av ekte Perahia-format, og det vil si som en åpenbaring, som er verd hele utgivelsen.

Andre klaversolister er også ute på banen. Stephen Kovacevich på EMI, for eksempel, som nærmer seg slutten på sin komplette Beethoven-syklus, en pianist med lang fartstid, og som de siste åra har blitt et mer fortrolig navn for et norsk publikum, som fast gjest på kammermusikkfestivalene i Stavanger og Risør.

Han er en erfaren musiker, som vet å høste av mange års omgang blant annet med Beethoven.

Du lytter forgjeves etter nye sprell i spillet, men kan til gjengjeld glede deg over fortolkingskunst som raust øser av fortrolighet opparbeidet gjennom nesten et helt liv, og som aldri stivner i rutine.

Førstesatsen i den mektige Hammerklavier-sonaten treffer tonefallet i musikken perfekt. Han spiller den slik at du fornemmer sannheten i Charles Rosens beskrivelse: Denne allegrosatsen kan spilles i et hvilket som helst tempo, bare det låter fort.

Hos Kovacevich bruser det, slik det gjør av all stor musikk signert Beethoven, alt mens Bagatellene glitrer virtuost i sin rytmiske finurlighet og Les Adieux løfter hånda til farvel.

Anders Clemens Øien, norsk, prisvinnende gitarspiller, har nettopp begynt å klatre på berømmelsens vei. Her er han ute med soloplate, på norske FiK. Der gjør han noe så sært som å spille Griegs lyriske stykker, om enn kyndig transkribert. Det låter OK, men en anelse kuriøst, som gitar med lusekofte.

Men hør på de katalanske folkesangene, eller Francisco Tárrega, så skjønner du alt oppstyret rundt spillet hans. Han får gitaren til å gløde, melankolsk og mørkfarget, på en måte som suger deg inn.

Her er retningen for en karriere staket ut.