CD: VERTAVO-KVARTETTEN har fått nye instrumenter, i millionklassen alle sammen. Men de skal ikke bare brukes til å spille Beethoven, som er kvartettens store nye plateprosjekt. For Vertavo-kvartetten har aldri slått seg til ro på den slagne landevei når det gjelder repertoar.Derfor overrasker det ikke at de nettopp nå er ute med en ny CD, i sin helhet viet musikken til Nils Henrik Asheim, på Aurora. Han har lenge vært en av de mest interessante norske samtidsmusikkomponistene, med originale og uforutsigelige innfallsvinkler til komponistgjerningen.Og på denne utgivelsen er det full klaff. Vi fornemmer gevinsten av det nære samarbeidet mellom Vertavo og komponisten, ikke bare i klangen og spillet, som er førsteklasses. For å begynne bakfra, så er nemlig musikken så utrolig fint produsert. Den tar vare på hver minste nyanse i strykerklangen, samtidig som den gir helheten et rom å klinge ut i.Og det rommet tar musikerne i besittelse, ikke bare de fire damene i Vertavo-kvartetten, men også gjester som sopranen Isa Gericke , klarinettisten Hans Christian Bræin og en rekke andre musikere av første klasse.Det er ikke spor av pliktløp på denne utgivelsen, der musikere tar på seg en oppgave som er viktig. Hele veien fornemmer vi engasjementet fra musikernes side, i musikk som de sjøl tror på. Det gjør hørbar forskjell.Asheims musikk lever så visst opp til ambisjonene. I serien av distinkte enkeltverker og innskutte improviserte partier, makter han å skape et klangrom som fascinerer. Dette er musikk som skritter suverent ut over sine egne sirkler, og holder interessen fanget fra første øyeblikk fordi det er så poetisk og så vakkert hva som skjer i den. Konstruksjonen bærer, også fordi Asheim så kresent har sortert fra alle uvesentligheter. Slik blir uttrykket tett, men aldri overbelastet, i musikk som puster friere enn mye annen norsk samtidsmusikk.Åndedraget er ikke akkurat anstrengt på Viktoria Mullovas og Katia Labèques recital på det musikerstyrte selskapet Onyx heller, skapt av musikere som opplevde at kontraktene glapp med de store. Hører man på kvaliteten i spillet på denne utgivelsen, kan jeg ikke tenke meg annet enn at det er en og annen ansvarlig på de etablerte labelene som gremmer seg. Repertoaret er spennende fra første øyeblikk, Stravinskijs «Suite Italienne», basert på Pulcinella, Stravinskijs grasiøse hærverk mot tradisjonen, over Schubert og helt fram til Ravel og Clara Schumann.Katia Labèques klaverspill heller mot det stringente, spenstige og velartikulerte og Mullovas fiolinspill er fortsatt i særklasse. Hun låter avslappet årvåkent, slank i tonedannelsen på en måte som gang på gang blusser opp i en heftig energi.Pianisten Steffen Horn markerer stor selvbevissthet på sin siste utgivelse på 2L, «Konsert» med verker av Dusik, Rachmaninov, Grieg og Prokofjev. Horns fingeravtrykk står sentralt på coveret, for å signalisere at her kommer en musiker med tydelig signatur. Det er pretensiøst, men det bærer. Horn spiller med et fast grep, om både musikken og instrumentet, og formidler stor autoritet. Med tiden blir det kanskje litt mer rom for en større frihet i artikulasjon, også. Men musikken står solid, som fortolkninger i sin egen rett.