Oppdrettsnæringen

Profitten går til himmels mens miljø og biologi synker stadig dypere

Oppdrettsnæringen er i en farlig posisjon.

Kommentar

Det er gullrush langs kysten fra Rogaland til Finnmark. Kiloprisen på laks er historisk høy og investorene bader i penger. Analytikerne forventer at de sju sjømatselskapene på Oslo Børs vil betale et utbytte på nærmere ti milliarder kroner for 2016, en økning på godt over 20 prosent. Og festen er ikke over. Tvert imot forventer bransjens analytikere en voldsom vekst i inntjeningen i 2017. I fjor var eksportverdien av laks og ørret 63.5 milliarder kroner, med kilopriser rundt 60 kroner, og helt opp til 80 kroner på spotmarkedet. Det kan se ut som om laksen vil sprette helt inn i himmelen.

Rett under overflaten ser det mørkere ut. Struttende bunnlinjer i selskapenes regnskaper skyldes ikke økt produksjon eller salg. Laksevolumet sank med 3.5 prosent i fjor. Det skyldes først og fremst at næringen ikke har kontroll med sine miljøproblemer og de biologiske utfordringene som oppdrett medfører. Lus, sykdommer og brutale avlusingsmetoder er de viktigste årsakene til at produksjonen stagnerer eller synker. Ifølge Fiskehelserapporten for 2016, som utarbeides av Veterinærinstituttet, dør eller forsvinner 20 prosent av fisken mens den er i sjøfasen. Dette representerer et stort økonomisk tap. Ifølge Veterinærinstituttet har en halvering av dødeligheten en verdi på 8 – 9 milliarder. Avlusing alene koster næringen rundt fem milliarder i året. Framfor alt forteller tallene at næringen har et enormt problem når det gjelder dyrevelferd og bærekraft.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke lenge siden at regjeringen lanserte en femdobling av lakseproduksjonen som et næringspolitisk mål. Nå har naturen selv begynt nedbremsingen. Mens lusa tidligere ble sett på som en trussel mot villfisken, er den nå blitt mer dødelig for oppdrettslaksen. Oppdretterne har helt mistet kontrollen med lakselusa, og mer laks dør som følge av endringer i lusebehandlingen. Kjemikalier og legemidler biter ikke lenger på lusa, og stadig flere oppdrettere velger derfor annen behandling (bl.a. spyling med ferskvann). I en spørreundersøkelse blant fiskehelsepersonell oppgir 93 prosent at de opplever betydelig dødelighet hos laksen ved ikke-medikamentelle avlusingsmetoder. Denne behandlingsformen økte fra 185 behandlinger i 2015 til 1174 i fjor (opp 535 prosent). For mange er slike tall nokså tekniske, men resultatet kan alle forstå: Lakseprofitten krever stadig hardere virkemidler.

Oppdrettsfisk rammes av en lang rekke sykdommer som bl.a. skyldes bakterier, virus og amøbesykdommer. Flere alvorlige sykdommer sprer seg i anleggene langs kysten, bl.a. som følge av at smittekontrollen er langt løsere enn hva som gjelder for husdyr på land. Både forskere og myndigheter sier det vil komme flere fiskesykdommer. Samtidig er det et paradoks at både næringen og myndighetene har gitt opp å bekjempe utbredte sykdommer. Mattilsynet har f.eks. fjernet HSMB (hjerte- og skjelettmuskelbetennelse) fra sine rapporteringspliktige lister med en oppsiktsvekkende begrunnelse: «Det kan svekke respekten for regelverket at det finnes listeførte sykdommer forvaltningen som hovedregel ikke gjør noe med».

Fra rop og skepsis blant sportsfiskere og eiere av lakseelver, kommer den viktigste kritikken mot oppdrettsnæringen nå fra kystbefolkningen selv. Forurensning fra anleggene har mange steder ødelagt eller svekket levende fjordsystemer og viktige fiske- og gyteplasser. Etter hard motstand, er det økende aksept for at kjemikalier fra lusebehandling ødelegger rekefisket langs store deler av kysten. Lokale fiskere har gjennom mange år opplevd at oppdrett har sterke negative konsekvenser for kysttorsken. Stadig flere, også forskere, er opptatt av denne problemstillingen.

Det foregår en kontinuerlig dragkamp om hvordan oppdrett påvirker miljøet, ikke minst på lengre sikt. Oppdretterne har nesten hele det politiske Norge på sin side, også miljøorganisasjoner de har inngått økonomiske samarbeidsavtaler med (Bellona, WWF). Næringen er stor, verdiskapningen betydelig og anleggene ligger i distriktene. Den kritiske del av kystbefolkningen står derfor nokså alene. Forskere og andre fagfolk er under betydelig press, ikke minst fra næringen og politikerne.

Presset mot forskningen kan bli fatalt i et lengre perspektiv. Til nå har ekspansjonen i oppdrett skjedd uten sikker kunnskap om de langsiktige konsekvensene for vår viktigste naturressurs: Kyst-Norge. Det har gitt så gode inntekter at laksens eiere nå skjelver av suksess. Naturens egen protest forteller at den langsiktige prisen kan bli høy.