Prog- eksorsisme

Dynamisk berg-og-dal-bane. Torgrim Øyre torgrim.oyre@broadpark.no

Terning5 Sted: Sentrum Scene.

Publikum: 1800 (Utsolgt) KONSERT: De gjør det ikke nødvendigvis enkelt for seg selv eller sitt publikum, de tidligere hardcoreambassadørene Cedric Bixler-Zavala og Omar Rodriguez-Lopez. Deres mildt sagt utagerende kompott av hektisk progrock, latino, funk og hardcore er noe av en svenneprøve å komme under huden på i albumformat. Dette krever naturligvis at man har gjort hjemmeleksen sin og vel så det for å knekke kodene i den massive informasjonsstrømmen åttemannsensemblet leverer fra scenekanten. Den som tror at The Mars Volta har plankekjøring på tapetet, har hoppet opp i feil sandkasse. Det tok gode 20 minutter før gjengen så seg fornøyd med kveldens første låt og lot en drønnende «Viscera Eyes», «Amputetchture»’s ubestridte høydepunkt, overta stafettpinnen.

Fargeklatter

Det er litt av et fyrverkeri som utspinner seg på scenen både hva musikalske og kroppslige aktiviteter angår. Kompet må være noe av det strammeste og mest funky som farter rundt på rockelandeveien i disse dager, med trommeslager og bassist som kveldens største stjerner, godt hjulpet av en smakfull perkusjonsavdeling. Vokalist Zavala benytter jammepausene til å vise fram kunster vi ikke lærer i gymtimene her til lands – han framstår på mange måter som en heliumspustende Robert Plant, med spensten til en durkdreven regnskogjeger.

Mot alle odds

Hans velvalgte melodilinjer står som stolper i det suggererende og smått kaotiske stormløpet, der stemningene spenner fra Sicilianske mafiabegravelser til kalde ørkennetter.

Debuten «Deloused in the Comatorium» (03) gjorde et dypt og velforrettet innhogg blant gamle At the Drive-In-tilhørere så vel som et generelt musikkelskende publikum, noe som sendte oppfølgeren «Frances the Mute» (05) til toppen av VG-lista. Med tanke på deres komplekse plattform og ikke alltid like inkluderende framtoning fra scenen, er det en aldri så liten bragd i seg selv å engasjere en publikumsmasse på et par tusen hoder. Kollektivet har likevel en aura og karisma som er vanskelig å ikke la seg besnære av. En slags musikalsk renselsesprosess, om du vil. Selv om de i noen øyeblikk blir en smule for innadvendte til sitt eget beste, samler de seg hårfint i forløsningen mellom de voldsomme jammepartiene og de episke og superfengende riffene.

Anmeldelsen er basert på konsertens første halvannen time.