Promiskuøs pop

Lenge leve løsaktigheten.

CD: I motsetning til rådende Kvinner & Klær-filosofi: noen ganger blir musikken best når folk finner seg sjæl - og deretter mister det igjen. Da Nelly Furtado slo igjennom med gla\'popsingelen «I\'m Like a Bird» i 2000, var hun som hentet ut av rollelista til Dawson\'s Creek. Flinkpen, tidsriktig neonkledd og politisk korrekt på sin hals. Hun var nasalt irriterende, og ble ikke bedre da hun i 2003 fant seg selv, sigøynermoten og etnopopen på «Folklore».

Takk Gud for at hun nå har blitt ledet ut på ville veier av superprodusent Timbaland.

Utekkelig

«Loose» er nemlig løs. I ordets mest tøsaktige forstand. I tillegg til å lire av seg utekkelige sjekkereplikker som «Roses are red/some diamonds are blue/Chivalry is dead/but you\'re still kinda cute», vikler hun sitt nyetablerte sort enke -spinn rundt Timbalands synthsimplistiske beats og superfengende åttitallskitchreferanser. Her er det den Neneh Cherry-/Salt-N-Pepa- inspirerte poprapen som råder, og da passer det jo perfekt at de beste sporene på «Loose» heter «Maneater» og «Promiscuous».

Kvart-på-fire

«Maneater» hadde glidd perfekt inn i 2006-versjonen av Madonnas «Like A Prayer». Den er frekk, funky, og med en så smått «Cherish»-aktig melodilinje. «Promiscuous» er på sin side årets mest fengende hyllest til kvart-på-fire -sjekkingen. Nesten frigid i sine puritanske rytmer, men med en uforutsigbar synthlinje som kunne fått selv bestemor til å børste støv av sjekkereplikkene. I tillegg får vi også den M.I.A-klingende rumperisteren «No Hay Igual».

Visner

Dessverre visner «Loose» bort mot slutten. «Te Busque», duetten med fløtepusen Juanes, går i den etnokleine «Folklore»-fella. «In Gods Hands» tipper også fullstendig over i føleriet. Den er så suppete, at den høres ut som om den er skrevet av Ronan Keating. Litt trist egentlig, Nelly var i full fart med å dra en Kelis, men ender altså opp på en småprippen emovibb.