PROPAGANDA: Anders Anundsens videohyllest av seg selv er et grovt overtramp som må få konsekvenser, skriver artikkelforfatteren. Og lagde en parodi.

Foto: Nina Hansen / Dagbladet
PROPAGANDA: Anders Anundsens videohyllest av seg selv er et grovt overtramp som må få konsekvenser, skriver artikkelforfatteren. Og lagde en parodi. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Propaganda på norsk

Nei. Det er ordet både justisminister Anders Anundsen og hans departementsråd burde brukt da ideen om en skrytevideo av regjeringens innsats på justis- og beredskapsområdet dukket opp.

Meninger

Det er ikke noe galt i at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen fra Fremskrittspartiet synes han er flink. Det er heller ikke noe galt i at han og Frp har lyst å lage en valgkampfilm om det. Problemet starter når det er det partipolitiske uavhengige embetsverket som produserer og betaler for filmen. Propagandafilmer er og skal være partienes, ikke embetsverkets, ansvar.

Anundsen hadde nok tenkt å bruke makten som ligger i å kunne kommunisere direkte med velgerne gjennom sosiale medier. Da jeg så filmen tenkte jeg at noe så pompøst fortjener en parodi. På en halv time ble en parodifilm produsert. Jeg fikk oppleve hvor effektivt sosiale medier kan være i kommunikasjon. Responsen på parodifilmen har vært enorm.

Et av de trekkene jeg liker best ved det norske styringssystemet er at vi har et klart skille mellom embetsverket og de politiske lederne. Når vi bytter regjering i Norge, bytter vi bare noen få på toppen. Embetsverket blir sittende og jobber for å utarbeide grunnlaget for og iverksette politikken til den sittende politiske ledelsen.

Skillet mellom fag og partipolitikk er ikke enkelt. Særlig utfordrende er denne grensedragningen mellom fag og politikk for departementenes kommunikasjonsavdelinger. Det har tidligere vært diskutert om også kommunikasjonsavdelingene bør besettes av politisk ansatte. Det vil si at de i likhet med statssekretærer og politiske rådgivere følger statsråden. Jeg håper vi slipper å ta dette steget i amerikansk retning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I normaltilfeller fungerer dagens ordning godt. I går møtte jeg en ansatt i Kommunal- og moderniseringsdepartementets kommunikasjonsavdeling som var med statsråd Sanner på NHOs Småtinget. Hun jobbet også i departementet da jeg var politisk rådgiver for Åslaug Haga i 2007. Da var budskapet hun bidro til å selge at mangfoldet av kommuner er bra. Nå jobber hun med Sanners budskap om færre, større og mer robuste kommuner. Etter valget i 2017 skal hun forhåpentligvis jobbe for et mangfold av norske kommuner igjen og for en regjering der ordet «robust» er flyttet til «fy-listen.»

Det er ikke å legge skjul på at også da jeg var politisk rådgiver og statssekretær for den forrige regjeringen, så brukte vi mye tid i departementet på å drøfte disse grensene mellom partipolitikk og fag. Det var ikke noe regelverk som regulerte dette, men vi stolte på vår og embetsverkets ryggmargsrefleks. Jeg vil påstå at det stort sett gikk bra.

Anders Anundsens videohyllest av seg selv, produsert av embetsverket, er etter mitt syn ikke et grensetilfelle. Det er et grovt overtramp som må få konsekvenser.

Stortinget har tidligere engasjert seg i saken. Kravet om et klart skille og regelverk om politikernes forhold til embetsverket har vært oppe før. Forslaget kom fra... «fanfare»... daværende stortingsrepresentant Anders Anundsen. Stortinget sa da nei til å utforme et slikt regelverk. Det er ille at det er den samme Anundsens oppførsel fem år seinere som gjør at et slikt regelverk på ny blir aktualisert.

Jeg forstår at det er vondt for Anundsen å få kritiske spørsmål. Jeg forstår at Anundsen vil hylles for jobben han gjør. Han er ikke den første statsråden som føler seg urettferdig behandlet. Forskjellen er at tidligere var det statsrådens nærmeste rådgivere som ble utsatt for statsrådenes klagesang. Nå gjør sosiale media at vreden kan publiseres til hele det norske folk. Det er ikke et vakkert syn.

Anders Anundsen var som opposisjonspolitiker svært tøff og brukte media aktivt for å ta regjeringen. Jeg undrer meg over at han har endt opp som regjeringens mest hårsåre statsråd. Anundsen bør bruke litt tid på å se hva han selv mente før han ble statsråd. Det tror jeg han har mye å lære av.

Denne filmen til Anundsen trenger ikke endre forholdet mellom politikere og embetsverk, men det forutsetter at statsminister Erna Solberg tar grep og fjerner videoen fra regjeringens nettsider, samt sørger for å utarbeide retningslinjer for forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk. Det har dessverre Anundsens film gjort tvingende nødvendig.

Jeg mener at justisministeren må gi en uforbeholden unnskyldning til de ansatte i politi- og justissektoren som er blitt brukt i filmen. De hadde ikke noe valg om å svare med sin ærlige mening på sjefens ledende spørsmål. Jeg er sikker på at det finnes mange politifolk i Norge som kjenner på politilivet under Anundsen som noe helt annet enn det bilde som Anundsen presenterer i filmen om Anundsen.

Og selv om tilstanden i justis-Norge faktisk hadde vært så god som Anundsen presenterer i filmen sin, så er det likevel en svakhet som er tydeligere enn alt annet: Statsrådens dømmekraft. Han burde sagt nei, da ideen om filmen kom opp.