Anmeldelse: Robyn - Øya 2019

Proppfull av selvtillit og sensualitet

Robyn gjorde Tøyenparken om til et dampende dansegulv.

Live-published photos and videos via Shootitlive

KONSERT: - Faen, nå er det Robyn, ass!

Robyn

5 1 6
Hvor:

Amfiet, Øyafestivalen

Tilskuere:

Cirka 14 000

«Hitparade - og litt til.»
Se alle anmeldelser

En stor sølvhvit duk henger foran Amfiet-scenen foran fredagens Øyafestivalen-finale.

Etter åtte års pause vendte Robyn tilbake i fjor med fullengderen «Honey», hennes første siden «Body Talk»-skivene.

Mange fans har åpenbart holdt Robyn-gnisten i live, all den tid stemninga i Tøyenparken er nærmest elektrisk av forventninger - kort oppsummert gjennom publikumsutsagnet øverst.

Teppefall blir et lite antiklimaks, og avslører en tom scene. Hvite duker er drapert overalt, i tillegg til to gigantiske, sammenfiltrede hender, som en slags postapokalyptisk ballsal.

Fra blæ til yeah

«Send To Robin Immediately» fra fjorårets album er en daff start. Hovedpersonen er gravalvorlig, virker nærmest sur der hun står stiv som en pinne, iført lårkort kjole og hvite lakkstøvletter i beste ABBA-stil.

Kontrasten blir desto større når beaten glir over i varme «Honey», og Robin Miriam Carlsson danser frekkere enn mora di på julebord.

«Indestructible» er allsangen et faktum: «Aiiim gonna låv ju like aim indestrøktibååål». Det er vanskelig å se for seg at det er vår plettfri engelske aksent som gjør at Robyn velger å tiltale oss på nettopp engelsk. «How are you doing over here?» lurer hun, før hun går løs på «Hang With Me».

Tenk å ha repertoaret til å kunne fyre av en slik perle så tidlig i settet. Dån!

DYNAMISK DUO: Robyn fikk kyndig danseassistanse på Øya. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
DYNAMISK DUO: Robyn fikk kyndig danseassistanse på Øya. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Svakere låter

Litt lenger inn i konserten blir det tydelig hvorfor vi fikk to store låtdrops servert såpass tidlig. Flere av låtene fra «Honey» når ikke like godt ut over scenekanten som sine eldre søsken.

«Beach 2k20», «Because It's In The Music» og «Between The Lines» er alle kule og funky og bra spilt og sunget, men de skinner ikke like sterkt som mange av de andre låtene i settet.

Robyn sukrer imidlertid låtgrøten med sin skingrende intense og sukkersøte popvokal, og energiske dansemoves. På sistnevnte front får hun for øvrig solid drahjelp fra en mannlig danser iført leopardbukser og hvit skjorte.

Dynamikken dem imellom gir konserten en leken dimensjon, med både synkrone dansetrinn og hoftebevegelser i retning gulvet. Amfiet-scenen fikk virkelig kjørt seg i kveld.

STINN BRAKKE: Øya-publikummet hadde åpenbart savnet Robyn. Under konserten fredag folk sto tusenvis som sild i tønne. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
STINN BRAKKE: Øya-publikummet hadde åpenbart savnet Robyn. Under konserten fredag folk sto tusenvis som sild i tønne. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Virker rørt

«Don't Fucking Tell Me What To Do» er innsvøpt i en klubbete remix, med Robyn som puster tungt inn i mikken.

Hovedpersonen virker proppfull av selvtillit og sensualitet, og viser tunga frekt til publikum.

Og så: den der bassbeaten som setter hjertepumpa og tårekanalene igang.

Hun kutter musikken i refrenget, slik at publikum får synge «Dancing On My Own» helt alene. Helt enkelt og særdeles effektfullt. Robyn holder hendene foran ansiktet, virker nærmest rørt der oppe.

Hun avslutter med «Body Talk»-bangeren «Call Your Girlfriend», samt Kleerup-samarbeidet «With Every Heartbeat» og «Who Do You Love», en låtbaby unnfanget med britiske Kindness.

Avslutningsvis spør hun oss: «Oslo, who do you love?» Som om det var noen tvil.