Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Prosa- lyrisk dans

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Israeleren Amos Oz (1939) er blant Israels mest profilerte forfattere, også på grunn av sin innsats for å søke forståelse med palestinerne. I denne nyoversatte boka møter vi den middelaldrende skatteplanleggeren Albert hvis kone nylig er død og hvis sønn Rico har reist til Tibet («til fjellet for å finne havet som han hele tiden har hatt utenfor husdøren.»). Ricos kjæreste får bo hos Albert - og her oppstår en tvetydig Lolita-aktig datterkjærlighet. Her er andre konstellasjoner og skjebner: Alberts venninne, en gresk snekker som henger seg og en kinesisk handelsmann og ikke minst forfatteren selv - et noe forslitt litterært grep.

«Ren» bok

Det nesten soap-aktige og sentimentale her er bevisst fra Oz' side - dette at han har gjøvet løs på klisjeene nettopp for å overkomme dem. For stilistisk er dette ei egenartet og «ren» bok, der vi via korte prosalyriske meldinger besøker hver av disse skjebnene og får innblikk i deres indre liv, erindringer, banaliteter, hverdagsligheter. Tegnet opp i knappe skisser: «En ruin. En kirke. Et fikentre. En klokke.» Her er banale rimerier («het, vet, Tibet»), gjenfortelling av anekdoter, erindringsreiser, men også utmalende prosalyriske natur- og kjærlighetsskildringer.

Idel tomhet

Den språklige magerheten, de kjappe overgangene eller sceneskiftene i tid og sted, brudd i tone og stil skaper likevel en kontinuitet eller samtidighet, og det er denne Oz vil vise ved «Det samme hav». Det flyktige mot det evige; det gammeltestamentlig forgjengelige satt opp mot de tibetanske fjellene som «vil vare en god stund». Men her er rg erindringer som binder sammen, følelsesbånd - og samtidig erkjennelsen av at «Det er ikke idel tomhet når kvinner i bleke netter gir kroppen sin til en vandrer i Abdullam.»

Boka er skrevet med en ujålete og profesjonell tungletthet som også avslører en desperasjon over dikterrollens guddommelige maktesløshet. Som i teksten «Hvordan skulle jeg ønske at jeg kunne skrive? (...) Nedtegne fjellet, skrive havet med blyant, som å risse opp et mønster til et broderi.»

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!