Prosessen mot Telenor

I de siste åra har Telenor beveget seg stadig dypere inn i den jungelen som det russiske rettssystemet utgjør. Nå nærmer situasjonen seg et klimaks – selskapet står i fare for å miste alle sine andeler i russisk telebransje. For få uker siden ble det uttalt både fra russisk og norsk hold at dette var en sak som skulle holdes innenfor det formelle rettssystemet. Nå ser imidlertid politikere i begge land ut til å ta problemene på alvor.

For det russiske rettssystemet har dessverre aldri vært basert utelukkende på formaliteter. Tvert imot er det personlige eller politiske interesser som har dominert den rettslige dagsorden på alle nivåer. Det er dette Telenor nå føler på kroppen. Telenor-saken er heller ikke første gang russiske selskaper har forsynt seg grådig av sine utenlandske investorers bord. For bare få år siden fikk BP alvorlige rettslige problemer i forbindelse med utbyggingen av gassfeltet Kovytka i Sibir, og det samme var tilfellet med Shell på Sakhalin.

Årsaken er naturligvis ikke at de internasjonale selskapenes rettslige standard er dårligere enn hva som tolereres i Russland. De russiske lovene kan være strenge, men lovlydighet er da heller ikke normen. Når Telenor nå sitter fast i det russiske rettssystemet, er det ikke på grunn av deres eventuelle uoverensstemmelser med loven. I et land og i en bransje hvor svært mange bryter loven systematisk, må lovens håndhevere finne andre kriterier å dømme etter. Disse kriteriene er uformelle.

«Loven er som staget på en vogn» heter det i et russisk ordtak, «den peker dit du retter den». Slik var det under tsarene, slik var det under bolsjevikene, slik var det under Jeltsin og slik er det fortsatt i dag. Loven kan i prinsippet brukes til hva det måtte være, det være seg til personlig eller politisk egennytte. Vi husker fortsatt hvordan YUKOS-sjefen Mikhail Khodorkovskij ble dømt og fengslet for skattesnyteri. Sannsynligvis var han skyldig – «alle» brøt jo skattelover på 1990-tallet. Men grunnen til at Khodorkovskij ble straffet, finner vi like fullt i politikken og ikke i loven. I den jungelen som det russiske lovverket utgjør, er det vanskelig å ikke trå feil.

Alena Ledeneva, professor ved University College of London, dro på 1990-tallet til Russland for å snakke med forretningsfolk, banksjefer og funksjonærer. Her fikk hun høre hundrevis av historier om hvordan formelt lovverk måtte snus og vendes på hvis man skulle lykkes i forretningslivet. En dyktig banksjef måtte ikke bare unnslippe lovens lange arm, men også bruke den som våpen mot sine fiender.

Ettersom lovverket var uklart og ikke tilpasset virkeligheten, var i prinsippet alle skyldige. Hvem som skulle straffes ble derfor i realiteten avgjort utenfor rettssalene. Det gjaldt å holde kontaktene velsmurte og ha flest mulig dommere i lommen til enhver tid.

Det formelle systemet sto ikke i veien i så måte – i prinsippet var jo alle skyldige uansett.

Det er ti år siden Ledeneva gjorde intervjuene sine. En del har endret seg, men mye er ved det gamle. Telenor er nok et eksempel på hvor tragisk relevante funnene hennes er for dem som havner på feil side av bordet. Russiske aktører kan enten direkte eller gjennom sine selskaper spille etter de samme reglene som på 1990-tallet. Med et lovverk hvor alle i prinsippet kan finnes skyldige, må den egentlige bakgrunnen for avstraffelse nødvendigvis finnes utenfor det formelle systemet.

Slik virker uformelle interesser fortsatt inn på håndhevingen av russisk lovverk. Som en parasitt utnytter russiske aktører eksisterende formelle strukturer til å fremme sine politiske eller personlige mål. Domstolenes autoritet har fungert utmerket som legitimering av tyveri i milliardklassen. Ikke minst derfor har også norske politikere nølt med å ta et oppgjør med de underliggende årsakene.

Ettersom Telenors motpart først har valgt å gå rettens vei, kan denne saken i prinsippet vinnes gjennom rettssystemet. Å basere seg på dette alene ville imidlertid vært å akseptere russernes proforma premisser, og vil dessuten sette de norske interessene på spill. Selv en eventuell seier for Telenor vil ikke løse de underliggende problemene i det russiske rettssystemet.

Den egentlige motivasjonen for å beslaglegge Telenors aksjer har aldri vært juridisk rettferdighet, men snarere personlig berikelse.

Å legge politisk press på russiske myndigheter for å løse de sentrale problemene i det russiske rettssystemet, er derfor på ingen måter utidig. En slik diskusjon burde ha klangbunn også i Russland, hvis troverdighet som investeringsobjekt åpenbart blir svekket av Telenor-saken.

Det som uansett er sikkert, er at en diskusjon om russiske rettssaker ikke kan baseres på noe skarpt skille mellom politikk og jus, ei heller mellom det formelle og det uformelle. Eller som det ble sagt under krigen i Georgia – vi kan ikke fortsette å spille bridge hvis russerne spiller sjakk.

KULTUR

38

TORSDAG 26. MARS 2009