HARD KRITIKK: I Dagbladets nettartikkel blir det fremlagt hard kritikk. Funnene, som står uimotsagt fra vår side, refereres som en sannhet. Dette skal angivelig være det vi har funnet. Det er det ikke, skriver Helle Tangen og Erik Eggers. Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet
HARD KRITIKK: I Dagbladets nettartikkel blir det fremlagt hard kritikk. Funnene, som står uimotsagt fra vår side, refereres som en sannhet. Dette skal angivelig være det vi har funnet. Det er det ikke, skriver Helle Tangen og Erik Eggers. Foto: Eirik Helland Urke / DagbladetVis mer

Prosessen

Sannheten om analysen av dødsfall ved Kongsvinger sykehus må fram. Metoden er grovt misbrukt.

Meninger

Vi var med i gruppen som analyserte de 50 siste dødsfall ved Kongsvinger sykehus, også kalt Mortalitetsanalyse. Gjennom livet har vi lært mye. Vi har lært at tale er sølv, mens taushet er gull. Vi har lært om menneskekroppen og medisiner gjennom skolegang. Gjennom utdanningen har vi også lært om forskning. Hva som er god forskning og statistikk. Og kanskje spesielt hva som er dårlig forskning og statistikk.

Men ingen har lært oss om storpolitikk i helsevesenet. Når vi ser tilbake på den siste tids hendelser, er det vel kanskje dette vi burde lært mest om for å kunne jobbe på sykehus.

I desember skal det være et møte i Sykehuset Innlandet (SI). Man har dårlig økonomi. Må man legge ned avdelinger? Det er mange spørsmål som skal bli avklart. Ja, fremtiden, den er usikker. Hendelser siden mars i år, har vi imidlertid mye klarere for oss.

Rundt påsketider ble vi med i en gruppe som skulle analysere de siste 50 dødsfallene ved Kongsvinger sykehus. Vi skulle finne områder som man kunne forbedre, og dette skulle presenteres for leger og sykepleiere ved sykehuset. Vi anså det som veldig viktig arbeid, kvalitetsforbedring er en sentral del av det å få jobbe med mennesker.

Vi ble plassert på et rom. To andre var der. Disse jobber ved et to andre sykehus i Sykehuset Innlandet. Sykehus som skal fordele de samme økonomiske ressursene som SI Kongsvinger. Disse var både medlemmer i gruppen, og la alle føringer for hvordan undersøkelsen skulle gjennomføres. Vi fikk forelagt massevis av muntlige kriterier, som aldri forelå skriftlig og som heller ikke foreligger skriftlig nå. Vi fikk utdelt uferdige skjemaer vi skulle fylle ut for hver pasient, disse ble endret underveis.

Det er vel ingen som med rette kan si at de kan spå fremtiden. Like vanskelig er det å gi et helt sikkert svar på hva som ville hendt i fortiden, dersom man gjorde ting annerledes. Når vi i gikk gjennom dødsfallene, og skulle bestemme oss for om et dødsfall kunne forebygges eller ikke, var regelen at vi aldri kunne si at det var usikkert hva som ville hendt. Vi måtte konkludere, og kunne ikke være uenige om svaret.

De fortalte oss at vi skulle legge terskelen for å definere et dødsfall som forebyggbart lavt. Tidvis gå imot nasjonale føringer for bruk av ressurser. Fordi hvis vi definerte et dødsfall som forebyggbart, fikk vi muligheten til å gå dypere inn i pasienthistorien. Definere mønstre og områder som kunne forbedres. Dersom vi svarte nei, ble pasienthistorien lagt til side.

For å finne flest mulig forbedringsområder, ble derfor mange dødsfall definert som forebyggbare. Dette var en svært, svært usikker vurdering. Ingen vet om det er 0 – 10 – 20 eller 60 prosent som er det virkelige tallet. For metoden kan ikke svare på dette. Selv sentrale fagpersoner som har utviklet og studert metoden, sier dette svart på hvitt: Forskjeller i prosentandel forebyggbarhet kan ikke brukes til å si noe om kvalitet, det handler om forskjeller i fremgangsmetode og faglig skjønn. Det understrekes gang på gang at metoden gir usikre resultater. Hadde fire andre personer vært i gruppen, kunne resultatene blitt mye lavere.

Vi fikk så vite at det skulle lages et foredrag om resultatene fra vårt prosjekt, som skulle presenteres for ledergruppen på sykehuset. Vel vitende om hvor stor usikkerhet det var rundt tallene, forlangte vi å få tilsendt mail når de samlede resultatene forelå. Dette lot vente på seg. Mens vi etterlyste svar og ventet, ble foredraget i stedet sendt direkte til fagdirektør i Sykehuset Innlandet, uten beskrivelse av hvordan man hadde gått fram for å finne tallene. Dette ble så sendt direkte til fylkeslegen. Uten at vi visste om det. Uten at vi kunne legge til hvor usikre resultatene var.

Resultatene legges så frem på møtet for ledergruppen. Vi uttrykker våre innsigelser mot undersøkelsen, og hvor lite god undersøkelsen er. Vi tror vi får gehør.

I ettertid viser det seg at de to andre medlemmene av gruppen deretter har fått enerett på å informere fylkeslegen om resultatene. Vi blir ikke informert. Vi vet ikke om det. Vi fratas igjen muligheten for å fortelle det vi vet.

Vi lager et dokument med alle innsigelser vi har mot metoden for å dokumentere svart på hvitt alt som er helt urimelig. At det er åpenbart at metoden overhodet ikke kan brukes til det den brukes til. Vi går gjennom alt punkt for punkt. Svært mange andre funn de rapporterer i foredraget, er vi ikke enige med. Alt er tatt ut av sammenheng. Vi sender dokumentet i god tro til de aktuelle personer. Dagen etter er resultatene fra mortalitetsanalysen avisoppslag i Glåmdalen. Uimotsagt.

Og nå har dette nådd Dagbladet. Informasjonen nådde selvfølgelig media mens alle avdelingsledere og enkelte sentrale personer på sykehuset har ferie. Det ble i mai skapt et enormt hastverk for å bli ferdige innen sommerferien. Vi skjønte på det tidspunktet ikke hvorfor.

Vi har ingen motforestillinger ved at dette kan tas opp i media, men da må det faktisk være sannheten som diskuteres. I Dagbladets nettartikkel blir det fremlagt hard kritikk. Funnene, som står uimotsagt fra vår side, refereres som en sannhet. Dette skal angivelig være det vi har funnet. Det er det ikke.

Å bruke en metode som Mortalitetsanalyse for å ramme et sykehus er smart. Det er uangripelig. «Bryr dere dere ikke om dette? Er det ingen som tenker på pasientene? Tar dere ikke dødsfall alvorlig?» Jo, det er så selvfølgelig som det kan få blitt. Selvfølgelig bryr vi oss! Det er jo nettopp derfor vi gikk inn i dette med fulle ressurser. Det er derfor vi har brukt utallige timer på å gå igjennom journaler.

Men vi tar også sannheten alvorlig. Og dette er ikke sannheten. Man har intet belegg for å hevde at dette er sannheten. Og det kommer fra oss, som selv er medlemmer i gruppen og har vært med på hele prosessen.

Det vil komme en rapport. Og i den rapporten vil det være en nøye beskrivelse av metoden. Hvis vi får lov. Ellers vil vi publisere den. Den vil være åpen for alle som er interessert i forskning.

Og i desember skal det være et møte. Vi vil bli sterkt kritisert for disse insinuasjonene. Man vil trolig nekte for at dette har hatt noen sammenheng. Man vil trolig kalle dette ansvarsfraskriving og at vi skal fokusere på tiltak, ikke bry oss mer om hva som er gjort. At tallene taler for seg selv. Vi burde kanskje forholdt oss til at taushet er gull. Ha respekt for prosessen. Vi har mer respekt for sannheten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook