Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Prosessen

Sårbart eller solid demokrati – hva snudde coronaloven?

ENSTEMMIG: Coronaloven ble vedtatt enstemmig i Stortinget lørdag 21. mars. Her er statsminister Erna Solberg (H) på plass i Stortinget da loven ble debattert. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix
ENSTEMMIG: Coronaloven ble vedtatt enstemmig i Stortinget lørdag 21. mars. Her er statsminister Erna Solberg (H) på plass i Stortinget da loven ble debattert. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Coronaloven ble vedtatt enstemmig av Stortinget lørdag 21. mars, etter en prosess som trygt kan karakteriseres som en rettslig og politisk thriller.

Bare tre dager tidligere så det mørkt ut for demokratiets og rettsstatens framtid i Norge. Regjeringen offentliggjorde en ny radikal kriselov som opposisjonen i hemmelighet hadde samtykket til. Lovforslaget innebar at regjeringen kunne ta over Stortingets funksjon som lovgiver på alle områder, uten at det var lagt inn velfungerende sikkerhetsmekanismer. Den politiske regien i media var ypperlig. I løpet av to døgn hadde likevel Stortinget avvist regjeringens forslag og man kom fram til en helt annen lov som i langt større grad sikret at maktfordelingsprinsippet forble intakt.

Terje Einarsen, professor i rettsvitenskap (UiB).
Terje Einarsen, professor i rettsvitenskap (UiB). Vis mer

Mye sto altså på spill og resultatet kunne fort ha blitt drastisk mye verre. Det er derfor grunn til å spørre hvorfor det gikk som det gikk. Dette var nemlig en planlagt prosess på skinner, men den tok plutselig en uforutsigbar u-sving – på kanten av stupet.

Beskrivelsen i det følgende er basert på kjente fakta og enkelte andre opplysninger. Uten å ha hatt noen plan om det og nokså fjernt fra det politiske liv, ble jeg i løpet av søndag 15. mars og i knappe to døgn (18-20. mars) ikke bare alminnelig mottaker av nyheter om lovforslaget, men av informasjon som ikke var offentlig kjent i sanntid, bidragsyter til medier som ønsket kommentarer til lovforslaget, bidragsyter til en aviskronikk og ekspert invitert til å gi innspill til loven fra Stortingets coronakomité. Det har gitt grunnlag for noen tidlige refleksjoner.

Hvem som først tok initiativet til coronaloven er ikke offentlig kjent. Var det justispolitikere eller jurister, eventuelt andre byråkrater i sentralforvaltningen? Eller kom initiativet etter direkte drøftelser i regjeringen? Dette får vi kanskje aldri vite, selv om det kan bli et interessant spørsmål for historikere.

Det som er ganske sikkert, er at hele opposisjonen på Stortinget i hemmelighet ble informert om regjeringens planer i et felles møte søndag 15. mars 2020. Lovutkastet ble presentert sammen med en ambisiøs tidsplan med sikte på vedtakelse av loven i statsråd og i Stortinget allerede dagen etter.

Coronalovforslaget var tuftet på en fullmaktsmodell foreslått av Beredskapshjemmelsutvalget i NOU 2019: 13 «Når krisen inntreffer», ledet av professor Benedicte M. Høgberg. Denne modellen og utvalgets kontroversielle lovforslag hadde høstet sterk kritikk i offentlige høringsuttalelser og i lederartikler for eksempel i Dagsavisen. Dette forholdet ble likevel ikke noe tema i møtet denne søndagen. I Prop. 56 L (2019-2020) om coronaloven som ble offentliggjort tre dager seinere av regjeringen, var det påfallende nok heller ingen referanse til disse høringsuttalelsene, selv om de var relevante og godt kjent i departementet.

Virketida for coronaloven var satt til ut 2021, altså nesten to år.

Regjeringens forslag ble vel mottatt på møtet med opposisjonens ledere søndagen. Det framkom likevel enkelte innvendinger. Regjeringens plan om vedtakelse av loven dagen etterpå måtte derfor endres. Men det var bred tverrpolitisk enighet om å godta forslaget, eventuelt med noen mindre justeringer. Redusert virketid til ut 2020 kom opp som en mulighet.

Mandag 16. mars ble Stortingets coronakomité opprettet, ledet av stortingspresident Tone W. Trøen fra Høyre og med Aps leder Jonas Gahr Støre som coronalovens ordfører. Arbeidet og drøftelsene fortsatte i hemmelighet.

Onsdag kl. 16 holdt regjeringen pressekonferanse og gjorde da kjent at coronaloven ville bli vedtatt i statsråd samme ettermiddag. Lovforslaget i Prop. 56 L (2019-2020) ble deretter oversendt Stortinget med sikte på vedtakelse allerede neste dag. Virketida for loven var nå blitt redusert til seks måneder. I NRK Dagsrevyen, i beste sendetid kl. 19, talte statsminister Solberg til folket om behovet for loven i innslaget kalt «Statsministeren taler til nasjonen». Vedtakelsen av coronaloven var således nøye planlagt og godt regissert for å gi loven så stor legitimitet som mulig.

Det som antakelig var svært viktig for det videre forløp, er de umiddelbare reaksjoner fra enkelte jurister referert allerede samme kveld (onsdag 18. mars), først fra professor Hans Petter Graver (UiO) i NRK Dagsnytt 18, og litt seinere fra undertegnede i Dagbladet og førsteamanuensis Morten Walløe Tvedt (Høgskolen i Molde) i VG.

I NRK Dagsnytt 18 møtte Støre sammen med justisminister Monica Mæland for å forsvare lovforslaget mot innvendinger fra professor Graver som på kort varsel stilte opp. Kritiske spørsmål fra programlederen og Graver ble besvart av Mæland og Støre slik at enigheten mellom regjering og opposisjon ble tydelig demonstrert.

Min kritikk i Dagbladet publisert denne onsdagen kl. 18.30, var rettet ikke bare mot regjeringen, men like mye mot Stortinget og alle opposisjonspartiene for å ha akseptert drøftelse av en så viktig og uoversiktlig lov uten offentlig debatt. Stortinget sto tilsynelatende klar til å fratre som lovgiver allerede neste dag. Jeg brukte ord som «vide fullmakter», «hemmelighetskremmeri» og «abdiserer». Det er spissformuleringer jeg stadig står inne for.

Da Dagbladets journalist ringte meg om ettermiddagen like før lovforslaget ble kjent, var det nok en fordel at jeg faktisk hadde blitt informert om hovedpunktene i regjeringens forslag allerede søndag 15. mars. Jeg hadde også vært med å skrive høringsuttalelse for Den internasjonale juristkommisjonens norske avdeling til Beredskapshjemmelsutvalgets forslag. Tilfeldigvis kan man si, hadde jeg derfor godt forhåndskjennskap til saken.

Uten at det er grunn til å undervurdere betydningen av andre reaksjoner og innspill de neste to dagene før loven ble vedtatt på Stortinget lørdag 21. mars, tror jeg at det var avgjørende for det videre forløp at de første reaksjonene fra juridisk hold kom så raskt og kontant – ja, Gravers og min egen nokså kraftige kritikk forelå i offentligheten allerede før Solbergs tale. Og ble fulgt opp med et intervju med Graver i NRK Dagsrevyen like etter Solbergs tale, også det med klar kritikk av forslaget.

Dette påvirket trolig hele det videre forløp, om enn ikke alle detaljene i det. Det sier noe om hvordan tilfeldigheter spilte inn og hvor viktig offentlighet kan være selv om tiden er knapp. Det kontrafaktiske er alltid vanskelig å vurdere sikkert. Men dersom ingen jurister med en viss tyngde hadde kunnet stille opp så raskt med offentlige kommentarer til en lov som reiste kompliserte spørsmål og som nettopp var blitt kjent, er det ikke godt å si hva som hadde skjedd videre med loven. Mest sannsynlig, tror jeg, hadde regjeringens formelle lovforslag blitt vedtatt uten endringer.

Minihøring på Stortinget og økt offentlig debatt i media: torsdag-lørdag 19-21. mars.

Neste formiddag bestemte coronakomiteen å utsette behandling av loven til lørdag 21. mars og å kontakte juridiske eksperter til en skriftlig minihøring med tidsfrist for innspill kl. 12 neste dag. Selv fikk jeg tilsendt den skriftlige bestillingen torsdag halv sju om kvelden. Til tross for den ekstremt korte fristen, skulle innspillene fra ekspertene seinere vise seg å få avgjørende betydning for sluttfasen av prosessen i komiteen, som varte utover fredag ettermiddag, kveld og natt til lørdag morgen 21. mars, og nesten helt fram til debatt og avstemning på Stortinget.

Kritikken mot regjeringens lovforslag i media økte samtidig på i disse dagene, se leder i Nationen og i Dagbladet. Nye jurister meldte seg på, se for eksempel her og her allerede torsdag 19. mars. Dessuten var det trolig viktig at Bjørnar Moxnes (Rødt) på en tydelig måte brøt med den politiske enigheten i en intervjuartikkel i VG torsdag kveld 19. mars, som ble mye delt på sosiale medier. På grunn av den kraftige kritikken fra juristene kan det nemlig være grunn til å tro at både regjeringen og andre opposisjonspartier nå kan ha vegret seg for å vedta regjeringens forslag uten konsensus.

Antakelig ble det nå også bevegelser blant tillitsvalgte, partimedlemmer og andre på grasrotplan i flere partier og organisasjoner. Samtidig var pressen fortsatt hovedsakelig nøytral, eller nokså positiv til loven – for eksempel VG, og det var også jurister som uttalte seg støttende oppi den juridiske kritikken, som professor Høgberg. Men hovedinntrykket var at særlig den juridiske kritikken fortsatte, se for eksempel her og her og her.

Flere partier i opposisjonen uttrykte etter hvert stor skepsis mot lovforslaget, som SV og Fremskrittspartiet. Innspillene fra de inviterte juridiske eksperter ble dessuten gjort kjent i media utover fredagen og forsterket inntrykket, for eksempel var Advokatforeningen sterkt kritisk til å innføre en generell fullmaktslov uten bedre garantier. Samme kveld ble samtlige innspill fra de inviterte juridiske eksperter publisert på Stortingets hjemmesider.

Saken hadde nå fått en helt ny dynamikk. Plutselig var alle partiene enige om at regjeringens forslag ikke kunne vedtas slik det forelå. Og herfra gjorde både regjeringen og samtlige partier på Stortinget en nokså imponerende jobb med å endre coronaloven på en temmelig drastisk måte. I innstillingen som coronakomiteen avga lørdag morgen, mindre enn tre døgn etter at justisminister Mæland og Støre forsvarte regjeringens lovforslag skulder ved skulder, hadde regjeringen trukket sitt eget lovforslag. Regjeringspartiene sluttet seg nå til forslaget som ble forhandlet fram i coronakomiteen og som tok til følge mye av kritikken og konkrete forslag fra juristene. Loven var snudd på hodet.

Dermed ble debatten på Stortinget noen timer etterpå interessant nok for de spesielt interesserte, men helt uten dramatikk fordi utfallet allerede var avklart.

Det betyr ikke at alle viktige spørsmål er blitt løst, som allerede påpekt av professor Halvard H. Fredriksen i en artikkel om coronaloven og folkeretten.

Er det så grunn til å juble for at demokratiet synes å ha landet relativt trygt på begge beina etter ei uke med uortodokse krumspring og improvisasjoner? Spørsmålet er allerede diskutert og konkludert med begeistrede hurrarop i Rett24 av Adele Matheson Mestad, direktør i NIM, med referanse til en mer bekymret Sylo Taraku i Aftenposten. Mestad var selv en av de inviterte juridiske ekspertene som bidro med konkrete konstruktive innspill til forbedringer av lovforslaget.

Det er lett å være enig med henne i at det er bra for ettertida at justisminister Mæland anerkjente kritikken mot loven som et uttrykk for sunne og demokratiske reflekser. Det leger lettere sårene og bygger ned frontene.

Men jeg tror, antakelig i likhet med Taraku, at Mestad feilvurderer på et vesentlig punkt: I denne saken var man to ganger i løpet av ei uke helt på nippet til å få vedtatt en fullmaktslov som ville ha vært uforenlig med norsk demokrati og rettsstat. Det gjelder uavhengig av hvordan fullmakten ville ha blitt brukt. At statskupp ikke var meningen er i denne sammenheng underordnet.

Det er derfor grunn til en viss bekymring over den demokratiske ryggmargsrefleksen hos politikerne da de først drøftet et så vidtgående lovforslag i hemmelighet og med så stort hastverk. Tilbudet fra regjeringen burde ikke ha kommet i den form det gjorde, det burde ha blitt helt avvist av opposisjonen og det burde ha blitt sablet ned i full offentlighet hvis det ikke straks ble trukket tilbake. Forhåpentligvis er den nå blitt atskillig skjerpet på kort sikt.

Hvis det politiske Norge skal lære noe av denne saken, må det være at når krisesituasjoner oppstår, da er heller ikke Norge immun mot de sterke mekanismer som gjør seg gjeldende. Når «alle» roper om handlekraft, kommer demokrati og rettssikkerhet i bakgrunnen.

I helt ekstraordinære nødstilfeller kan det riktignok være nødvendig å avvike fra konstitusjonens styringssystem. Men en klar erkjennelse fra regjeringen og Stortinget om at man denne gangen kanskje lot seg rive med eller ikke var tilstrekkelig årvåken, kunne vært nyttig. Det ville ha vært en bedre «vaksine som beskytter rettsstaten og demokratiet i kriser», enn bare å framheve at det norske demokratiet viste sin styrke i denne saken. Selv om det siste også til slutt ble en viktig del av bildet – nemlig fra det øyeblikk offentligheten, pressen og Stortinget som institusjon ble koplet inn, og departementene og hemmelighetskremmeriet ut.

Hele Norges coronakart