Coronaloven ble vedtatt enstemmig av Stortinget lørdag 21. mars, etter en prosess som trygt kan karakteriseres som en rettslig og politisk thriller.

Bare tre dager tidligere så det mørkt ut for demokratiets og rettsstatens framtid i Norge. Regjeringen offentliggjorde en ny radikal kriselov som opposisjonen i hemmelighet hadde samtykket til. Lovforslaget innebar at regjeringen kunne ta over Stortingets funksjon som lovgiver på alle områder, uten at det var lagt inn velfungerende sikkerhetsmekanismer. Den politiske regien i media var ypperlig. I løpet av to døgn hadde likevel Stortinget avvist regjeringens forslag og man kom fram til en helt annen lov som i langt større grad sikret at maktfordelingsprinsippet forble intakt.

Mye sto altså på spill og resultatet kunne fort ha blitt drastisk mye verre. Det er derfor grunn til å spørre hvorfor det gikk som det gikk. Dette var nemlig en planlagt prosess på skinner, men den tok plutselig en uforutsigbar u-sving – på kanten av stupet.

Beskrivelsen i det følgende er basert på kjente fakta og enkelte andre opplysninger. Uten å ha hatt noen plan om det og nokså fjernt fra det politiske liv, ble jeg i løpet av søndag 15. mars og i knappe to døgn (18-20. mars) ikke bare alminnelig mottaker av nyheter om lovforslaget, men av informasjon som ikke var offentlig kjent i sanntid, bidragsyter til medier som ønsket kommentarer til lovforslaget, bidragsyter til en aviskronikk og ekspert invitert til å gi innspill til loven fra Stortingets coronakomité. Det har gitt grunnlag for noen tidlige refleksjoner.