EQUINOR-SJEF: Eldar Sætre. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
EQUINOR-SJEF: Eldar Sætre. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Johan Sverdrup:

Prosjekter i verdensklasse er de prosjektene som tar verdens klimautfordringer på alvor

I natt jag drömde …

Meninger

I går natt drømte jeg noe jeg aldri har drømt før. Jeg drømte at et stort norsk energiselskap skulle investere 120 milliarder kroner i et prosjekt for fremtiden som skulle skape 150 000 arbeidsplasser, og sikre oppdrag for den norske leverandørindustrien.

Spaltist

Roman Linneberg Eliassen

er samfunnsøkonom, forfatter og styremedlem i Rethinking Economics Norge. Han er tilknyttet tankesmien Manifest.

Siste publiserte innlegg

Det ville vært noe – og det ville være på tide! Vi trenger minst 100 000 klimajobber når vi skal utfase petroleumsnæringen, og da er det viktig at den norske leverandørindustrien får nye grønne industriprosjekter å levere til.

Da jeg våknet, oppdaget jeg at drømmen hadde rot i virkeligheten. Det var ordene til Eldar Sætre, konsernsjef i oljeselskapet Equinor, som hadde sneket seg inn i drømmen min fra P2s nyhetsmorgen på klokkeradioen.

Men der min drøm tok innover seg de klimarealitetene vi står overfor, snakket Sætre i virkeligheten om utbyggingen av oljefeltet Johan Sverdrup. Han snakket i et 50-årsperspektiv: Her ligger fremtidens NAV-budsjetter.

Det er vanskelig å forstå hvordan man kan si noe sånt om man har kjennskap til rapportene til FNs klimapanel, som viser at klima og miljø er i ferd med å nå eller allerede har nådd avgjørende «vippepunkter som leder til irreversible endringer i sentrale økosystemer og planetens klimasystem. Forskjellige økosystemer som regnskogen i Amazonas og den arktiske tundraen kan være i ferd med å nå terskler for dramatisk endring på grunn av oppvarming og tørke. Isbreer krymper urovekkende, og konsekvensene av redusert vannforsyning i de tørreste månedene vil ha ringvirkninger over generasjoner».

Artikkelen fortsetter under annonsen

64 prosent av menneskeskapt global oppvarming skyldes CO₂-utslipp, og kilden til dette er nesten utelukkende forbrenning av fossilt brensel som olje, gass og kull. Det må vi ganske enkelt prøve å slutte med.

Innenfor 50-årsperspektivet til Sætre vil havnivået stige med 24–30 cm, ifølge FNs klimapanel. Da kan man skjønne Equinors trang til å bore seg ned under havoverflaten og gjemme seg der. Radioens melding var i alle fall en feilmelding: Prosjektet, lansert som en investering for fremtiden, er et fossil fra fortiden.

Man kunne kanskje ha håpet at StatOIL mente alvor da de hevdet at navnebyttet til Equinor skulle signalisere et skifte i retning av fornybar energi: «Den største omleggingen av energisystemene i moderne tid er i gang, og vi vil være en pådriver for denne utviklingen. Vår strategi ligger fast, og navnet Equinor reflekterer endringer som allerede er igangsatt. Navnet understøtter strategien vi la frem i fjor for sikker drift, høy verdiskaping og lave utslipp».

Jeg foreslår følgende oppsummering av Equinors strategi: dobbeltsnakk og bånn gass. Den strategien synes å ligge fast, selv om selskapet nå også investerer i offshore vindkraft.

Noen ganger drømmer jeg at jeg står opp, dusjer og setter i gang med frokosten – for så å våkne og oppdage at jeg fortsatt ligger der som et søvnig drog og har alle disse oppgavene foran meg. Jeg skulle ønske det var slik denne dagen. For da jeg skulle drikke min morgenkaffe med et skikkelig nyhetsmedium attåt, avisen Klassekampen, fikk jeg kaffen i øynene og måtte gni meg i halsen.

Avisens forside kunne melde om den gladsak at det i år og neste år vil investeres 321 milliarder kroner i petroleumsnæringen. Bunnen etter oljeprisfallet er nådd og optimismen rår, var budskapet, uten noen kritisk bemerkning fra journalistene i den progressive «venstresidas dagsavis». Nu går alt så meget bedre.

Har jeg havnet på feil klode? Jeg har i alle fall havnet på en klode der toneangivende aktører helst vil glemme klodens begrensninger: at dagens forbruk i verden tilsvarer 1,7 jordkloder og at dersom hele verden hadde samme forbruksnivå som vi har i Europa, ville vi trenge nesten 3 jordkloder.

Ifølge en rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse må vi investere 97 milliarder kroner i året dersom vi skal opprettholde dagens sysselsetting uten å utvinne nye petroleumsfelt. Dette er voldsomme summer, men summene finnes tydeligvis – og de sluses inn i gårsdagens løsninger under tvilsomme lovnader om velferd i fremtiden.

Samtidig har konsernsjefen for så vidt rett når han sier at NAV kan trenge pengene i fremtiden: Hvis ikke vi har en storstilt politikk for nye, grønne industriarbeidsplasser, vil utgiftene til arbeidsledighetstrygd øke dramatisk.

Eldar Sætre omtalte på radioen utbyggingen som «et verdensklasseprosjekt (...) det betyr spesielt mye i den perioden vi nå har vært gjennom». En periode vi nå har vært gjennom, er tørkesommer og unormalt høye temperaturer som har gitt en smakebit på hva klimaendringene fører med seg. Det som ville bety spesielt mye, er om næringspolitikken og industrigigantene tok dette innover seg.

Det er viktig å understreke at høyteknologisk industri har vært avgjørende for Norges velstand i fortiden og vil fortsette å være det. Høyteknologisk industriproduksjon er en driver for innovasjon og fundamentet for fremtidens næringer.

Men prosjekter i verdensklasse i fremtiden er de prosjektene som tar verdens klimautfordringer på alvor. Det er bare slik vi kan sikre fremtidens velferd. Det er på tide at denne drømmen blir virkelighet.

PS: Dagen etter hadde avisene flere oppslag om Equinors nye satsing på offshore vindkraft. Dette er isolert sett positivt, og i tråd med en industriutvikling for fremtiden, men det er foreløpig en dråpe i Nordsjøen sammenlignet med oljeinvesteringene. Selskapets strategi er at 15–20 prosent av investeringene skal gå til fornybar energi innen 2030.

Men, som Sætre sier til Klassekampen: «Vi er et selskap som er stolt av å produsere olje og gass, ikke minske produksjonen vår av olje». Dette er ikke i tråd med en troverdig klimastrategi, men «grønnvasking» som Naturvernforbundets leder, Silje Lundberg, kaller det i Klassekampen (som tok seg litt sammen dagen etter!).