To sider: «Det er fullt mulig å være positiv til nasjonale prøver ut fra et pedagogisk perspektiv, men skeptisk til prøvene ut fra hvordan de blir brukt politisk», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Lise Åserud/Scanpix
To sider: «Det er fullt mulig å være positiv til nasjonale prøver ut fra et pedagogisk perspektiv, men skeptisk til prøvene ut fra hvordan de blir brukt politisk», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Lise Åserud/ScanpixVis mer

Prøver som pressmiddel

Nasjonale prøver blir brukt politisk for å utøve press på ansatte i skolen. Konsekvensene er stressa, umotiverte og forbanna lærere.

I kjølvannet av den nye boka til Magnus Marsdal «Kunnskapsbløffen», og kronikk i Dagbladet av elev- og lærlingombud Sigve Indregard datert 25. august, er det grunn til å vente seg nok en skoledebatt preget av polarisering og unyanserte påstander. Bildet har dessverre ofte en tendens til å bli svart-hvitt når skolens tilstand diskuteres i valgkamper, det gjelder ikke minst ordskiftet om nasjonale prøver. Derfor er det nødvendig å forsøke å nyansere debatten ved å ta de pedagogiske brillene på. Det er fullt mulig å være positiv til nasjonale prøver ut fra et pedagogisk perspektiv, men skeptisk til prøvene ut fra hvordan de blir brukt politisk.

I debatten om nasjonale prøver blir ordet «drilling» hyppig brukt for å brennmerke skoler som prøver å «jukse» seg til et bra resultat. Det er det grunn til å være kritisk til bruken av drilling som begrep på praksis i skolen. For det første så forstår jeg ikke hva som menes med å «drille» elevene mot nasjonale prøver. Ja, drilling kan foregå når eksakt samme prøve kopieres og repeteres hvert år, men ikke i forhold til nasjonale prøver. Her handler det ikke om drilling, men mer om å forberede seg. Nasjonale prøver har ulike tekster og oppgaver hvert år. Jeg har vanskeligheter med å forstå at det å forberede seg godt til en prøve kan likestilles med «drilling».

Når det er sagt, det er forskjell på i hvor stor grad skolene og lærerne forbereder elevene på selve prøveformen, eller trener elevene på oppgaver gitt tidligere år, eller underviser ekstensivt innenfor kompetanse som kreves for å gjøre det bra. Ingen tvil om at ulikt «trykk» fører til ujevne elevprestasjoner fra skole til skole. Forklaringen på ulike resultater gir imidlertid bare mening sett i sammenheng med alle de andre faktorene som spiller inn, som for eksempel sosioøkonomisk og språklig bakgrunn til elevgruppa på ulike skoler. Uansett, hva er feil med at elever får muligheten til å lære gode strategier for å gjøre det bra på nasjonale prøver, som for eksempel gjennom å trene på å lese mening ut av sammensatte tekster og tabeller? Det er vel leseferdigheter som man har bruk for utenfor skolestua også, er det ikke?

Et annet poeng når ulike prestasjoner på nasjonale prøver mellom skoler skal forstås, er at enkelte elever muligens gjør det dårligere fordi de rett og slett ikke skjønner prøveformen eller hva som er oppgavenes intensjoner. Her må også skolene gjøre en jobb for å sørge for at enkelte elever ikke sitter som store spørsmålstegn på selve prøvedagen. Skal prøven teste om elevene forstår hva de skal gjøre, eller kompetansen deres i forhold til å utføre oppgavenes innhold?

Nasjonale prøver tester kompetanse som er nedfelt i Kunnskapsløftet. Det betyr at elevene uansett skal lære det de testes på, og lærerne er forpliktet til å undervise i den hensikt. Har ikke læreren undervist elevene i lesestrategier for å forstå sammensatte tekster, så har de heller ikke gjort jobben sin. Men, innføring i lesestrategienes metodiske steg er ikke nok for å gjøre det bra på nasjonale prøver i lesing, du må også kunne anvende lesestrategiene på en rekke typer tekster. Det læringsarbeidet som utvikler denne kompetansen har ingenting med drilling å gjøre.

Jeg mener, og har selv erfart i min tid som lærer, at nasjonale prøver har sin funksjon når det gjelder å vurdere hvilken kompetanse elevene har på en del vesentlige områder av Kunnskapsløftet. Prøvene kan brukes som grunnlag for den enkelte lærer til å vurdere sin egen undervisning, men også som et felles verktøy for å utvikle god undervisningspraksis på den enkelte skole og mellom skoler. Et problem er at gode erfaringer i forkant og etterkant av prøvene altfor ofte forblir oppe i den enkelte lærerens eget hode, selv om teamarbeid har vært et mantra i skolen gjennom flere år.

Problemet med manglende pedagogisk erfaringsutveksling i skolen er sammensatt og kan være knyttet til den autonome læreren, skolekultur, manglende kompetanse om profesjonslæring i fellesskap, men også ha rot i manglende prioritering fra skoleledelsen. Hvorfor brukes ikke nasjonale prøver mer som pedagogisk erfaringsutveksling på den enkelte skole og mellom skoler for å utvikle bedre lærende fellesskap? Skoleforskere som har forsket på nasjonale prøver vet en del, men få lærere eller rektorer leser akademiske artikler publisert i internasjonale tidsskrift. Derfor må det utvikles tettere tverrprofesjonelt samarbeid mellom forskere og skolens ansatte for å få erfaringer og forskningsbasert kunnskap til å virke sammen. Forutsetningene for et slikt samarbeid er at det skapes rom for utvikling over tid og at resultatorienteringen knyttet til nasjonale prøver dempes.

Mine argumenter knyttet til nytten av nasjonale prøver i skolenes læringsarbeid er rent pedagogisk fundert. Samtidig er jeg kritisk til den måten nasjonale prøver blir brukt politisk for å utøve press på rektorer og lærere om resultatoppnåelse, med påfølgende rangering av gode og dårlige skoler. Vi aner de arbeidsmiljømessige konsekvensene av dette i form av stressa, umotiverte og forbanna lærere, som piskes av enda mer stressa rektorer og skoleledere. De pedagogiske konsekvensene kan bli mer instrumentell (og kjedelig) undervisning. Dette går ut over kreative fag spesielt, og utforskende og elevsentrert læringsarbeid i alle fag generelt.

Derfor er det på tide å diskutere hvilket styringsverktøy som passer best i skolen - ovenfra-og-ned eller nedenfra-og-opp? Kanskje svaret er en god blanding. Skolens brukere er en kompleks og mangfoldig økologi som krever kompleks og mangfoldig utdanningspolitikk. Og ikke glem at skolen først og fremst skal bygge opp våre barns kompetanse til å klare seg godt i livet, få tillit til omgivelsene, se mening i tilværelsen, og bidra til fellesskapet. Noen kaller det dannelse, andre livskompetanse. Nasjonale prøver har en rolle og spille, men først og fremst innenfor skolens pedagogiske virksomhet og ikke som verktøy for politisk agitasjon.