«Togreisen fra Madrid hadde vært varm og slitsom, og selv jeg, som alltid har likt togreiser følte et visst ubehag ved å sitte fastklemt i et hjørne i en kupé som var beregnet på seks personer, men som nå, inntil toget nådde Zamora, hadde rommet ni personer; til min glede kunne jeg konstatere at hele syv personer forlot kupeen da toget stanset, inkludert de fire høyrøstede mennene som bar den spanske armés uniform, og som ikke hadde unnlatt å skape forlegenhet og direkte vemmelse hos de andre reisende, meg iberegnet, ved sin beruselse og sitt slibrige språk. Nå ble kupeen nesten tom, og jeg var ikke sen om å innta vindusplass.

Her skulle jeg sitte resten av reisen.

Nyte naturen og de ukjente landskapet.

    Helt til Santiago de Compostela.

    Byen som var min reises mål.

    La det være sagt med en gang: Jeg hadde helt fra reisens begynnelse, helt fra da jeg steg på toget på Vanndal stasjon, følt en viss uro, ikke engstelse, men snarere en sitrende indre bevegelse over det jeg skulle utpå, og som nå, da jeg nesten var fremme ved reisens mål, slett ikke var blitt mindre, jeg forsøkte å berolige meg selv ved å tolke denne uroen ved min manglende erfaring som reisende, ja, jeg kunne ikke underslå det faktum at dette var min aller første utenlandsreise. Selv om jeg hadde rukket å bli toogtredve år, hadde mine studier, mitt kall og mitt embede inntil nå holdt meg fast i hjemlandet og hjembygden: jeg hadde ikke følt noen trang til å rise, hvor skulle det være? jeg trivdes i mitt daglige virke som sogneprest i Vanndal kommune. Så uroen, den indre bevegelsen kunne enkelt forklares.