Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Prostituerte som sirkushester

Spørsmålet er ikke om kvinner med prostitusjonserfaring bør få delta i debatten, men hvor lenge prostituerte kan utelukkes som politiske aktører.

I EN DEBATTARTIKKEL

i Dagbladet (22.11.04) svinger professor i sosiologi Eva Lundgren og juridisk stipendiat Jenny Westerstrand pisken over den norske prostitusjonsdebatten. Utgangspunktet for deres vrede er at Norge ikke har adoptert den svenske sex-kjøpsloven. Årsaken til dette finner Lundgren og Westerstrand i den individualbaserte forståelserammen som preger den norske prostitusjonsdebatten. Ikke nok med at det. For å selv slippe og ta stilling til prostitusjon, anvendes prostituerte som sirkushester av forskere, sosialarbeidere og andre i debatten. I den norske prostitusjonsdebatten legger det altså for stor vekt på de enkelte prostituerte kvinnenes perspektiv. I L&Ws verdensbilde står den individbaserte forståelsesrammen i veien for den «riktige» kollektive, rettslige rammen. For å unngå slike forstyrrelser bør man altså kjempe imot at kvinner i prostitusjon står fram med sine erfaringer i debatten for eller i mot kriminalisering. Disse erfaringene reiser da heller ikke relevante problemstillinger, da sex-kjøpsloven i følge L&W verken skal beskytte eller begrense den enkelte, men formidle samfunnets syn og holdning til prostitusjon. Det er vanskelig å vite hva forfatterne mener med sirkushester, men det fører uvilkårlig tankene inn på veldresserte hester som under stram regi av rytter underholder publikum. Et show som hestene selv neppe har regissert. Synspunktene artikkelforfatterne formidler kan vanskelig forstås på noen annen måte enn at de mener at disse kvinnene verken bør eller kan formidle egne synspunkter og erfaringer.

TATT I BETRAKTNING

Lundgren og Westerstrands mening om at sex-kjøpsloven verken skal beskytte eller begrense den enkelte, men fungere holdningsskapende på samfunnsnivå, er det kanskje ikke så rart at de mener kvinner med prostitusjonserfaring ikke kan, bør eller skal lyttes til. Det er likevel interessant at samfunnsforskere, som i tillegg hevder å jobbe ut fra en feministisk agenda, mener at mennesker fra marginaliserte grupper ikke skal ta del i den politiske offentligheten. Hvis man mener at disse kvinnene verken kan handle eller tenke på egen hånd, hvordan skal man da forstå forskningsarbeid som er basert på kvalitativt orienterte studier i form av intervju med kvinner med prostitusjonserfaring? Er det arenaen de uttaler seg på som er avgjørende for om de innehar rollen som sirkushester eller klassifiseres som holdbare informanter? Eller er det forskeren som formidler som sikrer denne gruppens relevans som leverandør av kunnskap? Hvordan kan man hevde at spesifikke grupper av kvinner ikke skal ha uttalelsesrett og ikke bør inkluderes i kampen for frigjøring fra samfunnsmessig diskriminering og undertrykkelse? Smaker ikke dette perspektivet av det samme maktforholdet samtidens feministiske perspektiver i sin tid dannet motstand mot - ekskludering av kvinner gjennom patriarkalske samfunnsstrukturer og sexisme? Er det bare kvinner i prostitusjon som bør utelukkes fra og ties i hjel i den politiske offentligheten, eller gjelder det også aktører fra andre marginaliserte grupper? Som for eksempel fanger og rusbrukere?

VERDEN

er i stadig endring. Noe som blant annet medfører at gårsdagens marginaliserte og ekskluderte grupper kan være dagens politiske aktører. I Norge deltar kvinner som jobber eller har jobbet i prostitusjon i debatten, både på pro- og antikriminaliseringssiden. Det er verken et særnorsk fenomen eller et uttrykk for at prostitusjon skal være en del av norsk kultur og samfunnsliv. Egenorganisering og krav om retten til politisk deltagelse blant kvinner som jobber i prostitusjon er en del av utviklingen, både her og andre steder i verden. På den politiske agendaen står ikke retten til å være lykkelig hore, men krav om at deres økonomiske og sosiale situasjon ikke forverres ytterligere gjennom bruk av repressiv lovgivning, samfunnsmessig fordømmelse og ekskludering. Spørsmålet er ikke hvorfor kvinner med prostitusjonserfaring tillates deltakelse i prostitusjonsdebatten, men hvor lenge man kan utelukke dem som politiske aktører.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media