Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Prostitusjon, moral og symboler

Å selge sex er et valg som er vanskelig å forstå for mange. Men for oss, i våre ulike livssituasjoner, har det fremstått som det beste av de tilgjengelige alternativene.

I VÅR SAMLET

den portugisiske organisasjonen «Mer liv, mer familie» inn 190 000 underskrifter med mål om å påvirke den portugisiske regjering til å beholde den eksisterende abortlovgivningen. I Portugal tillates abort kun hvis graviditeten er en risiko for kvinnens helse, hvis fosteret er misdannet eller hvis graviditeten er resultat av voldtekt.

Denne repressive politikken får merkbare konsekvenser for Portugals kvinner. Hvert år utføres anslagsvis 30 000 illegale aborter, og hvert år behandles 10 000 kvinner ved landets sykehus p.g.a. skader de har fått gjennom slike inngrep. Fem kvinner døde i fjor som følge av dårlig utførte illegale aborter.

Organisasjonen «Mer liv, mer familie» spør seg ikke hvorfor disse kvinnene velger å risikere liv og helse for en abort. For dem er kvinnenes velbefinnende av underordnet betydning. Det vesentlige for dem er at regjeringen formidler et moralsk standpunkt gjennom lovgivningen. «Vi vil skape et land der et barn alltid er velkommen», siger organisasjonens talskvinne Teresa Aires de Campos.

FOR DE FLESTE

av oss nordboere kjennes denne argumentasjonen virkelighetsfremmed. Kvinnebevegelsens kamp for selvbestemt abort på 60- og 70-tallet har lært oss at en lovgivning som tar fra mennesker deres handlingsrom, øker den sosiale nøden i stedet for å minske den. Her i Norden har vi tatt stilling for kvinners rett til å bestemme over egne kropper, og vi vet at abortspørsmålet har altfor mange praktiske implikasjoner for å kunne reduseres til symbolpolitikk. Dessverre er det fremdeles samfunnsdebattanter som bruker den samme type argumentasjon som den portugisiske organisasjonen, men nå på et annet samfunnsområde.

Professor Eva Lundgren og stipendiat Jenny Westerstrand skriver på debattplass i Dagbladet 23. november om den svenske loven som forbyr kjøp av seksuelle tjenester. Den svenske loven gir i følge dem uttrykk for et samfunnssyn der «kommersialisering av kvinnekroppen for å tilfredsstille menn seksuelt er uforenelig med synet på menneskekroppen som ukrenkelig, og dermed med et overordnet målrettet arbeid for likestilling».

Vi som nå besvarer deres innlegg er selv prostituerte. Vi har til sammen nærmere 100 års personlig erfaring med den virksomheten Lundgren og Westerstrand uttaler seg om. Vi har alle ulike utgangspunkt og årsaker for å selge sex. Noen av oss begynte p.g.a. fattigdom, mens andre begynte av nysgjerrighet. Noen av oss kommer fra middelklassen, mens andre kommer fra arbeiderklassen. Noen av oss gikk aldri ferdig grunnskolen, mens andre har universitetseksamen.

NOE VI ALLIKEVEL

har til felles, er ønsket om selv å få bestemme over våre liv. Like trette som Portugals kvinner er av at kampen for det ideelle familiesamfunnet føres med deres kropper som innsats, like lei er vi av at svenske debattanter uten innsyn i våre livsvilkår forsvarer en samfunnsordning der vi må betale prisen for en dårlig gjennomtenkt symbolpolitikk.

Vi forsvarer ikke «legalisering» av prostitusjon på den måten det er gjennomført i Nederland. Vi oppfordrer ikke til prostitusjon, like lite som vi oppfordrer til abort. I et ideelt samfunn skulle forhåpentligvis ingen av delene eksistert. Men det samfunnet vi lever i er ikke ideelt, og noen av oss havner noen gang i en situasjon der vi må velge en vei som ikke er forenelig med andres oppfatning av hva et menneske bør utsette seg selv for.

En abort er aldri en bra løsning, men iblant er det det minste onde av andre dårlige alternativer. Å selge sex er på samme måte et valg som er vanskelig å forstå for mange. Men for oss, i våre ulike livssituasjoner, har det fremstått som det beste av de tilgjengelige alternativene.

VI OPPLEVER IKKE

at den svenske lovgivningen har gitt oss flere muligheter til et liv uten prostitusjon. Den har bare gjort det vanskeligere for oss å overleve. Vi reagerer på det idealiserende bilde forfatterne gir av situasjonen i Sverige etter sexkjøpsloven. Vi, som selv lever i den virkelighet de beskriver, ser et helt annet bilde.

Når loven ble innført i 1999 ble det p.g.a. politiets spaning vanskeligere å få kunder på gaten. De prostituerte som kunne flytte sin virksomhet innendørs gjorde det, og flyttet markedsføringen til internett. Flere oppdaget at de ikke lenger kunne finne kunder, og de så ingen annen utvei enn å oppsøke en hallik. De svenske hallikene har med andre ord fått mer å gjøre takket være sexkjøpsloven.

Igjen på gaten ble de mest ressurssvake prostituerte, nemlig dem som gjør det for å finansiere sitt, eller sin partners misbruk av alkohol eller narkotika. For dem har livet etter loven blitt et helvete. De «snille» kundene har forsvunnet til de innendørsprostituerte for å minske risikoen for å bli tatt av politiet. De kundene som er igjen på gaten kommer ofte fra kriminelle miljøer og har ikke så mye å tape på å bli anklaget for sexkjøp.

DET MINSKEDE

kundegrunnlaget har presset ned prisene, og konsekvensene er at de gateprostituerte nå må ta flere kunder enn før for å tjene til det de trenger. Kvinnene har ikke lenger har råd til å si nei til en potensiell farlig kunde. Den lille kontrollen de hadde over sine liv har loven tatt fra dem.

Vi har full forståelse for at sexkjøpslovens arkitekter og forsvarere ikke kan følge utviklingen fra sine kontorpulter, men vi som befinner oss i handelen ser en tydelig tendens; Den synlige prostitusjonen har minsket, mens den skjulte innendørsprostitusjonen vokser. Andelen innvandrere som ikke har legalt opphold øker stadig. Mange av dem lever under ekstreme forhold. Før loven fikk politiet ofte tips av kunder om for eksempel halliker som mishandlet kvinnene. Nå tør kundene ikke tipse politiet lenger, ettersom de da risikerer å bli tiltalt.

Listen over hvordan sexkjøpsloven har forverret vår livssituasjon kan gjøres mye lenger. De eneste som kan synes loven er en fremgang er de som har som sin viktigste interesse å holde oss borte fra det offentlige rom. Og hallikene, selvsagt.

ERFARINGENE ETTER

at loven trådte i kraft, viser i likhet med Portugals abortlovgivning at strafferettslige forbud ikke er en vellykket strategi, om man vil påvirke mennesker til å treffe andre livsvalg. Vi spør oss hvorfor så mange feminister beskriver den svenske lovgivningen som et godt forbilde for andre land, når det er åpenbart at det er de aller mest utsatte kvinnene som må betale prisen for deres symbolpolitikk.

Av de 30 500 aborter som utføres i Portugal hvert år, er bare 500 legale. I Sverige, som har noe færre innbyggere, er det totale antallet 34 000 - men de er alle legale og setter ikke kvinnenes helse på spill.

Den portugisiske anti-abortorganisasjon mener at Portugals abortlovgivning medvirker til å «skape et land der et barn alltid er velkommen». Vi vil derimot påstå at Sverige har kommet lenger enn Portugal på veien mot et slikt samfunn. Dette fordi man ikke forbyr gravide kvinner å bestemme over sin egen kropp, men i stedet støtter opp under kvinners eget valg. Den dagen da den svenske regjeringen er beredt til å vise oss prostituerte samme velvilje, kan vi på alvor begynne det «målrettede arbeidet for likestilling» som Eva Lundgren og Jenny Westerstrand etterlyser.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media