Protest for Norge, fest for Bond

I går sto norske filmarbeidere foran Stortinget og ba om noen flere millioner til å lage film for. Inne på Grand Hotel, like ved siden av, forberedte man kveldens premierefest for James Bond. Den koster statsstøtten til en liten norsk film.

Bonds filmselskap byr på tre retters middag og alt man måtte orke å drikke av vin, champagne og dry martini, til fem hundre forretningsforbindelser og andre venner av 007 i Rokokkosalen.

  • Og hvorfor skulle de ikke feire?

I positiv forstand er kveldens ekstravaganse på Grand Hotel et tegn på hvilken kraft som kan ligge i en filmsuksess: Alle kjenner James Bond, han er større enn filmene sine, han er industri, han er politikk, han er et moderne ikon.

  • Men det startet altså med en film. Og det var - uten sammenlikning for øvrig - muligheten til å starte opp nye filmproduksjoner de norske filmarbeiderne ba politikerne om i går. De ba om å få tilbake 20 millioner kroner, som regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i all sin kompromissiver har kuttet fra neste års bevilgning til filmbransjen i statsbudsjettet.

20 millioner kroner, hva er det? Det er tre minutter av den nye Bond-filmen. Det er hva det kostet den norske staten å få produsert filmene «Budbringeren», «Olsenbandens siste stikk» og «Leve blant løver». Det er hva filmbransjen i inneværende år har mistet av støtte til nye produksjoner, på grunn av et uheldig sammensurium av støtteordninger.

  • Dette har allerede ført til at antall nye filmproduksjoner har sunket kraftig. Og hvis forslaget om å kutte nye 20 millioner blir vedtatt, blir det laget enda færre filmer neste år.

Dette vet politikerne. Men de er verken «shaken» eller «stirred» ved utsikten til at James Bond og Hollywoods helter får råde grunnen alene på norske kinoer. Eller at land som Sverige og Danmark raser enda lengere forbi oss som filmnasjoner.

Det hadde selvsagt vært noe annet om de raste forbi oss som skinasjoner.