Protest og paradoks

UNDER VALGKAMPEN

i USA har Vietnam-spørsmålet fått fornyet aktualitet. Demokratenes kandidat, senator John Kerry, ble først krigshelt på grunn av sin modige opptreden under kamphandlingene i Vietnam for så seinere, paradoksalt nok, å bli en av frontfigurene i protesten mot krigen. Etter at motstanden mot krigen hadde begynt å dabbe av, dukket det opp en gjeng med nye aktivister, deriblant John Kerry, som faktisk hadde vært soldater i Vietnam. Det kom som et sjokk på de amerikanske makthaverne at krigstjenesten i Vietnam skulle undergrave fedrelandskjærligheten til soldatene. Dette var bare én av de mange uventete vendingene i Vietnamkrigens historie som gjør denne krigen til et så fascinerende forskningsfelt.

Norges forhold til Vietnamkrigen er også en forunderlig historie. Til tross for at Vietnamkrigen var svært perifer i forhold til norske utenrikspolitiske interesser og uendelig langt fra den norske hverdagen, kom Vietnamkrigen til å bli svært sentral i den offentlige samtalen i Norge midt på 60-tallet og framover. Det voldsomme engasjementet i Vietnam-saken er i seg sjøl oppsiktsvekkende. I perioden fra 1964 til 1973 skrev hver av de tre store riksavisene i Oslo om lag 100 lederartikler om ulike aspekter ved Vietnamkrigen. En kan si at det oppsto en egen norsk Vietnam-diskurs der ulike framstillinger av krigen kappet om å få overtaket i samtalen. Det gjaldt å vinne folkeopinionen og oppnå politisk hegemoni i Vietnam-saken.

DET VAR IKKE BARE

den politiske og akademiske eliten som deltok i debatten, men også i påfallende grad vanlige folk. Gjennom tusenvis av leserinnlegg kom menigmann til å gi uttrykk for sterke synspunkter på ulike sider av saken, fra amerikanernes bruk av napalm til de norske demonstrasjonstogene. Det gikk nokså heftig for seg i leserspaltene, og på et tidspunkt ble debatten så voluminøs og hissig at redaktøren av MOM, leserspalten i Arbeiderbladet, måtte erklære time-out i Vietnam-debatten.

Engasjementet viste seg også i de mange protesthandlingene mot krigen som preget det offentlige rom. Vietnam-demonstrasjonene var verken blant de første eller de aller største i etterkrigstida, men på grunn av at Vietnamkrigen drog ut i tid, kom protesten mot Vietnamkrigen, kronologisk sett, til å bli det lengste demonstrasjonstoget i norsk historie. Til å begynne med var det spredte ad hoc-aksjoner eller enkeltpersoners protestuttrykk, som for eksempel Kjartan Slettemarks Vietnam-bilde. Så kom de store massedemonstrasjonene og en fastere organisering av protesten. I Norge fikk vi i løpet av krigen hele fem Vietnam-organisasjoner - en upartisk humanitær hjelpeaksjon, to grupperinger som organiserte protesten mot USA og to motorganisasjoner som støttet Saigon-regjeringa og USA.

Omsider roet gemyttene seg, og høsten 1967 så det ut som om nordmenn var blitt enige om hvordan en skulle forholde seg til Vietnam-spørsmålet. På Arbeiderpartiets landsmøte dette året ble det vedtatt en svært radikal resolusjon som imøtekom venstrefløyens ønske om å støtte frigjøringsbevegelsen i Sør-Vietnam, FNL. Samtidig entret den norske utenriksministeren, John Lyng (H), FNs talerstol og ba USA om å stanse bombingen av Nord-Vietnam uten betingelser, som et første skritt mot forhandlingsbordet. I motsetning til situasjonen i Sverige og Danmark framsto den norske Vietnam-protesten på dette tidspunktet som relativt samlet, både ideologisk og organisatorisk. Men så raknet enigheten i november 1967, både i bevegelsen og på Stortinget. Protestbevegelsen opplevde en svært smertefull splittelse, og på Løvebakken oppstod det regjeringskrise forårsaket av en ubetydelig uenighet om Vietnam-politikken innad i Per Bortens koalisjonsregjering.

BAKGRUNNEN FOR

denne nokså bisarre vendinga i Vietnam-spørsmålet hang sammen med sakens symbolske karakter og bruken av den som politisk kapital, - kapital som kunne omsettes i den hjemlige politiske maktkampen. Det mest kjente tilfellet av dette i samtida var ml-bevegelsens bruk av Vietnam-saken i deres egen partibygging, som kulminerte i stiftelsen av AKP(m-l) i 1973. Under landsmøtet i Den norske solidaritetskomité for Vietnam («Solkom»), som ledet an i Vietnam-protesten, klarte maoistene å velte den gamle ledelsen og ta kontroll over komiteen. I løpet av 60- og 70-åra var det mang en kader som ble sluset inn i ml-bevegelsen gjennom solidaritetsarbeid for Vietnam. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg framveksten av en revolusjonær ungdomsbevegelse á la den norske ml-bevegelsen uten Vietnamkrigen som mobiliseringssak og Vietnam-protesten som rekrutteringsarena.

Men også de andre partiene på venstresida håvet inn politiske gevinster på en bevisst identifisering med FNLs kamp og protesten mot USAs politikk. Finn Gustavsen og SF var tidlig ute, men Arbeiderpartiet kom med seinere og gikk i bresjen for bistand til gjenreising av Vietnam etter krigens slutt i 1975. Gjennom sin Vietnam-profil fikk disse partiene styrket sin posisjon vis-à-vis sine politiske rivaler, og for Arbeiderpartiet var det opplagt en måte å vinne ungdommen tilbake til AUF på.

Det mest forbløffende er imidlertid hvordan Vietnam-saken kunne omsettes som politisk kapital også for høgresida i norsk politikk. Etter hvert som problemene tok til å hope seg opp for de nye styresmaktene i Indokina etter krigens slutt, ble venstresidas moralske overlegenhet i Vietnam-saken undergravde. Dødsmarkene i Kambodsja og båtflyktningene fra Vietnam gav høgresida en gyllen anledning til å heve pekefingeren og rope, «Hva var det vi sa?» Som under krigen munnet nordmenns moralske bestyrtelse ikke bare ut i harmdirrende kritikk av regjeringas utenrikspolitikk, i dette tilfellet AP-regjeringas vennligsinnete innstilling overfor de kommunistiske makthaverne i Vietnam, men også i konkrete handlinger. Det ble bla. satt i gang en storstilt innsamlingsaksjon for å utruste et skip som skulle plukke opp flyktninger utenfor kysten av Vietnam. Mange av flyktningene havnet til slutt i Norge og vendte aldri tilbake til Vietnam.

OG HER ER VI

ved det største paradokset i historien om Vietnamkrigen og Norge. Visst fikk protesten mot Vietnamkrigen mye å si for det norske samfunnet. Den var en vesentlig årsak til at det fant sted en politisk radikalisering av ungdommen og et ungdomsopprør. Protesten bidro utvilsomt til en bevisstgjøring av så å si alle nordmenn, uansett alder, om nord-sør forhold og skyggesidene ved USAs utenrikspolitikk. Den førte også til allmenn aksept for bruk av utenomparlamentariske midler i den politiske kampen, noe oppblomstringa av de folkelige bevegelsene på 70-tallet vitner om.

Men det var høgresidas løsning på problemene i Indokina etter krigen, nemlig å rydde plass i Norge for dem som ønsket å flykte fra Vietnam, som fikk de mest synlige og varige følgene for det norske samfunnet. Etter Frankrike og Sveits var Norge det landet i Europa som tok i mot flest vietnamesiske flyktninger. Vietnameserne utgjør i dag Norges nest største befolkningsgruppe fra den tredje verden. Hvordan ulike etniske grupper skal leve side om side i det nye norske flerkulturelle samfunnet er en av vår tids aller største sosiale utfordringer.

De som engasjerte seg i Vietnam-saken hadde ingen mulighet til å forestille seg de virkningene som Vietnamkrigen, nesten tretti år etter at krigen tok slutt, skulle få for den norske hverdagen. Ikke minst for det radikale høgre har engasjementet i Vietnam-saken ført til litt av et paradoks. Carl I. Hagen var en av dem som på 70-tallet brukte Stortingets talerstol til å ta til orde for at Norge skulle ta i mot flyktninger fra Vietnam. I dag står han fram som den fremste kritikeren både av norsk asyl- og innvandringspolitikk og av det flerkulturelle samfunnet som Fremskrittspartiets eget engasjement i Vietnam-spørsmålet bidro til å framskynde.

En lengre versjon av artikkelen står på trykk i Nytt Norsk Tidsskrift 1/2004