Regjeringsmakt:

Protestforestilling

Hvor mange kameler er Venstre villig til å svelge for å få regjeringsmakt? Sannsynligvis alle Frp klarer å trylle fram, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

De som mener norsk politikk er kjedelig, kan umulig følge godt med. Rollelista på Løvebakken er fargerik, for å si det pent. Selv statistene byr tidvis på en revy av det overraskende og kreative slaget. Sist ut er vararepresentant Carl I. Hagen, som i jakten på Nobelkomiteens scene leverer en totalt respektløs tolkning av både Grunnloven og egen rolle som folkevalgt. Men innsatsen til tross, det ender nok som det må: I tragedie for både hovedpersonen selv og samarbeidsklimaet på Stortinget. Et trist sorti for Frp-nestoren, men litt av et show for oss andre.

Teppefall for Hagen betyr imidlertid ikke at moroa er over. Neste ut på Stortingets plakat er Sirkus Meyer, som om ikke lenge blir å se i en kontrollkomité nær deg. Denne gang er det Hagens arvtaker som skal forsøke å overbevise et motvillig publikum, i det som kan bli siste akt i høstens SSB-drama. Det kan bli noen tøffe dager i rampelyset for partileder og finansminister Siv Jensen. Antagonisten i forestillingen, den oppsagte direktør Christine Meyer, ga seg ikke uten kamp. Det vil neppe en blodtørstig opposisjon gjøre i kontrollkomiteen heller.

Den store generalprøven for inneværende stortingsperiode er imidlertid overstått for dem som sitter med makta: Onsdag kveld ble regjeringspartiene enig med Venstre og KrF om statsbudsjettet for 2018. Og det etter en bemerkelsesverdig rolig forhandling. Kampene var selvfølgelig mange og harde for de fire budsjettkameratene, men i motsetning til foregående år har avviklingen gått pent og pyntelig for seg. Første hinder i det som er en ny og krevende parlamentarisk situasjon ble grasiøst forsert av sjefsforhandlerne. Statsminister Erna Solberg har fått et budsjett hun kan styre på, og samarbeidspartiene et budsjett de kan støtte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå venter den etterlengtede premieren i norsk politikk, omtalt og omstridt helt siden valgnatta: Venstres mulige inntreden i Solberg II-regjeringen, og KrFs rollebytte. Valgene som tas her blir avgjørende for høyresiden i overskuelig framtid. Ryker samarbeidet, eller Venstres oppslutning, er flertallet tapt. Lykkes Solberg med sentrumsdreiningen, blir hun kanskje til og med gjenvalgt i 2021. Det er med andre ord duket for litt av en forestilling.

Det er derfor mye som pirrer publikums politiske voyeurisme de kommende ukene. Et tredje parti i regjering vil føre til en helt annen dynamikk, med helt andre krav og forventninger til samarbeidet. Men det vil ikke komme uten en kostnad for deltakerne. Ikke bare vil en regjering bestående av Høyre, Frp og Venstre fortsatt være avhengig av støtte fra KrF i Stortinget – den vil også være nødt til å finne nye måter å håndtere sterk uenighet seg imellom på.

Til nå har åpen konflikt fungert som en viktig ventil for de fire samarbeidspartiene, og særlig Frp. Symbolsk og faktisk uenighet med Venstre og KrF har for Jensens mannskap vært løst ved kraftige utblåsninger i offentligheten. Blant de mest kjente er Per Sandbergs påstand om at KrF har skylden for IS-terror og Sylvi Listhaugs endeløse liste med kontroverser og stunts. Høstens konflikter om innvandringsregnskap i SSB og Frps valg av Hagen som nobelkandidat er tegn på et parti som ikke har mistet opponeringsbehovet.

Gammel vane blir vond å vende for Frp. Spørsmålet er om Trine Skei Grande og Venstre godtar å ta kostnaden av å stå ansvarlig for Frp-politikk i regjering, hvis de på samme tid ser at Frp ikke behandler Venstres gjennomslag på samme vis.

Godtar ikke Venstre en slik linje fra en regjeringspartner, må Solberg legge om lederstilen. Det blir neppe lett. Til nå har Solbergs tolkning av selve konseptet «regjering» verken vært klassisk eller tradisjonell. Den solbergske parlamentarismen spilles nemlig med relativt frie roller. Hovedingrediensen er svak regi, kombinert med Frps såkalte «primærstandpunkt»-strategi: Offentlig fremmer Frp sin egen politikk først, deretter regjeringens. Dersom regjeringens politikk ikke stemmer med Frps, kritiserer de like gjerne politikken de selv er ansvarlig for å føre i regjering. Det er god grunn til å tvile på bærekraften i en slik modell, også hvis Venstre trer inn i regjeringskontorene.

Spørsmålet er hvor mange kameler Venstre er villig til å svelge for å få regjeringsmakt. Sannsynligvis alle Frp klarer å trylle fram. Fordi Skei Grande allerede betaler prisen for samarbeid med Listhaug, Sandberg og Jensen, kan hun like gjerne ta kampen fra regjeringskontorene som fra Stortinget.

En slik konklusjon fra Venstre vil nok både Solberg og Jensen sette pris på. Solberg fordi hun slipper å lede, men kanskje aller mest Jensen, som slipper å legge bånd på stortingsgruppas jevnlige behov for å sette opp protestforestillinger. Høstens show tatt i betraktning, er det vanskelig å se for seg at turneen blir avlyst med det første.

Men dersom Venstre på et tidspunkt velger å presse Solberg for å dempe Frp, får Jensen et dilemma. Skal hun beholde makta, må konflikter legges lokk på. Men da øker eksplosjonsfaren i eget parti. Skal hun beholde roen der, må de forbli fri.

For Venstres del bør sonderingstida fram til jul derfor brukes på å legge en vanntett plan for hvordan konfliktene som kommer skal håndteres. Uten det er en Høyre, Frp og Venstre-regjering ille ute allerede fra starten av.