Proust, Ruskin og «Bibelen fra Amiens»

Marcel Proust var sterkt påvirket av den britiske forfatteren og tenkeren John Ruskin og verket «The Bible of Amiens» (Bibelen fra Amiens). Norges fremste Proust-ekspert, Anne-Lisa Amadou, skriver at «Veien fra Ruskin skulle føre like inn på sporet av den tapte tid».

JOHN RUSKIN (1819-1900) var den ledende smaksdommer for kunst og arkitektur i Victoria-tidens England, og også for store deler av Europa etter at hans verker ble oversatt til fransk og tysk. Han var sønn av James John Ruskin, en velhavende vingrosserer og Margaret Cox. De var skotske og særlig moren var en streng puritaner og kalvinist. Enebarnet John ble oppdratt under tuktens truende ris, men det var et forsonende element ved strengheten. Han skulle fra tidlig alder lære å tegne, lære musikk og lære å lese. Men moren bestemte hva han skulle lese, det var Bibelen og Walter Scott. Alt i barneårene ble Ruskin tatt med av sine foreldre på reiser i England, til museer, kirker og slott for å se og beundre det vakre han møtte, og i tillegg også betrakte det skjønne i naturen. Fra han var 14 år gikk turene til Frankrike, Sveits, Tyskland, og Italia. Det var i første rekke gotikken som fanget hans interesse, særlig de franske katedraler og middelalderens bygningskunst i Venezia. Alt dette skulle avtegne seg i hans skrifter.

Men han var også opptatt av samfunnsspørsmål og ville bevare håndverkstradisjonene og kunsthåndverket, og han kjempet mot maskinkulturen. Ruskin studerte i Oxford og ble senere professor der. Her møtte han også den engelske maleren J.M.W. Turner, som han ble nært knyttet til. Turner ble ikke godtatt av alle kritikere, og det fikk Ruskin til å tenne. Han mente Turner var den fremste engelske landskapsmaler og belyste dette i en omfattende kunsthistorie. I 1843 kom første bind av «Modern Painters» (Moderne malere). Det kom etter hvert i alt fem bind i denne serien, og Ruskin tok opp kunsten både ute og hjemme. I tillegg til Turner var han også en sterk støtte for Pre-Rafaelittene. Ved siden av denne serien er Ruskin blitt husket for noen andre helt sentrale verker: «The Seven Lamps of Architecture» (Arkitekturens syv lamper) fra 1849, og i 1851-1853 kom «The Stones of Venice» (Steinene i Venezia) i tre bind. Her hyllet han gotikkens mangfoldige skaperverk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN DET VAR et par andre bøker av Ruskin som særlig rusket opp i en ung fransk forfatter, nemlig «The Bible of Amiens» (Bibelen fra Amiens) fra 1885, og «Sesame and Lilies» (Sesam og liljer) fra 1865. Temaene i denne siste var: lesning, utdannelse og kunstens og livets mysterier. Den dikterspiren som ble betatt av Ruskins skrifter var Marcel Proust (1871-1922). Han var sønn av lege og professor Adrien Proust og Jeanne Weil. Hun var av jødisk slekt. Marcel var fra tidlig alder mye plaget av sykdom, og det var særlig astmaen han hadde problemer med. Han var sterkt knyttet til sin mor, og dette nære forholdet har han skildret i sin diktning. Alt tidlig tok han sikte på en litterær løpebane, og han debuterte i 1896 med en novelle- og skissesamling, samt noen dikt, «Les Plaisirs et les Jours» (Gledene og dagene). Boka var både illustrert og hadde noen musikkinnslag. Den ble møtt med en viss oppmerksomhet, men var ikke det store gjennombrudd. Han var straks i gang med et nytt og større verk, en roman i tre bind «Jean Santeuil». Dette gikk ikke så bra. Proust var lite fornøyd, han følte at han ikke fikk til et skikkelig dikterisk driv over sitt arbeid, og han ville ikke trykke det. Det ble først utgitt i 1952. På denne tiden, 1896-97, kom Proust over en bok som grep ham: «Ruskin et la religion de la beauté» (Ruskin og skjønnhetens religion) av Robert de La Sizeranne. Den betød så meget for ham at han under et opphold i Sveits i 1897 skrev til sin mor og ba henne sende ham boka slik at han kunne nyte alpelandskapets skjønnhet sammen med Ruskin. Det var også denne bok som førte Proust direkte hen til «Bibelen fra Amiens».

Proust følte seg betatt av Ruskins livfulle skildringer av kunstrikdommen som fylte katedralen i Amiens, en av de vakreste gotiske bygninger i Frankrike. Det var de bibelske motiver som gikk igjen i det store mangfold av skulpturer, og Ruskin kalte også katedralen for «Steinbibelen». I bokas kapittel IV tar Ruskin med en mangfoldig og detaljert oversikt over de bibelske skulpturene, og han beskriver dem med innlevelse og glød. Denne fremstilling ble Proust grepet av, og han bestemte seg for å oversette boka. Han ville også skrive et begeistret forord, og det ble på hele 92 sider. Prousts oversettelse ble utgitt i 1904 «La Bible d\'Amiens» og oversettelsen «Sésame et les lys» kom i 1906.

MED DENNE KUNSTNERISKE bakgrunn, samt impulser fra Ruskins tidligere skrifter og med egne erfaringer fra liv og diktning, starter nå Proust på sitt veldige hovedverk «A la Recherche du Temps perdu», 1913-1927, (På sporet av den tapte tid), et livsverk som skulle bli et av de største i europeisk romandiktning. Proust døde i 1922, men fikk oppleve at vesentlige deler av romanen ble utgitt. De delene som kom etter hans død, var basert på hans manuskripter. Vi er så heldige at vi har en norsk utgave av verket i 12 bind, ypperlig oversatt av vår fremste Proust-ekspert, Anne-Lisa Amadou. Hun skrev også en doktoravhandling om Proust, «Dikteren og hans verk» (1965). Her kommer hun inn på forholdet til Ruskin og hans kunstsyn, som hun mener har hatt stor betydning for Proust, men sier også at de ikke var enige om alt. Ruskin hevdet at skjønnheten hadde et guddommelig opphav, mens Proust mente at skjønnheten er et produkt av kunstnerens skapende virksomhet. «Det er intet kunstsyn, men en religion Marcel Proust søker og finner hos Ruskin», skriver Amadou, og fortsetter: «Marcel Prousts trang til tilbedelse hadde en gang for alle funnet næring, og hva viktigere er: Den hadde funnet sin retning. Veien fra Ruskin skulle føre like inn på sporet av den tapte tid».

I BÅDE FRANSKE og engelske biografier om Proust er forholdet til Ruskin fyldig behandlet, og utgangspunktet er alltid «Bibelen fra Amiens» og Prousts arbeid med den. Olof Lagercrantz gir i sin bok «Att läsa Proust» en meget innsiktsfull analyse av Prousts roman. Han sier «den är byggd med en katedral som modell. När man upptäcker det hör man snart den triumferande lovsången till skönheten under valven». Ruskin døde i 1900 og Proust skrev en nekrolog som uttrykte hyllest og savn. Da dette var ved inngangen til et nytt århundre, så Proust med en viss pessimisme på det fremtidige europeiske åndsliv, fordi - som det heter i nekrologen: «Tolstoi var syk, Nietzsche var sinnsyk og Ibsen hadde vel avsluttet sin karriere». Men Proust ikke bare skrev om Ruskin. Han foretok en pilegrimsferd til de praktfulle katedraler i Amiens, i Reims og Rouen for å gjenoppleve den utrolig rike og vakre gotiske virkelighet som Ruskin hadde skildret. Den finner vi igjen i Prousts store roman, men nå formet med dikterens innlevelse og blandet med den levende fantasi som går ut fra et skapende og poetisk sinn.