JOHN RUSKIN (1819-1900) var den ledende smaksdommer for kunst og arkitektur i Victoria-tidens England, og også for store deler av Europa etter at hans verker ble oversatt til fransk og tysk. Han var sønn av James John Ruskin, en velhavende vingrosserer og Margaret Cox. De var skotske og særlig moren var en streng puritaner og kalvinist. Enebarnet John ble oppdratt under tuktens truende ris, men det var et forsonende element ved strengheten. Han skulle fra tidlig alder lære å tegne, lære musikk og lære å lese. Men moren bestemte hva han skulle lese, det var Bibelen og Walter Scott. Alt i barneårene ble Ruskin tatt med av sine foreldre på reiser i England, til museer, kirker og slott for å se og beundre det vakre han møtte, og i tillegg også betrakte det skjønne i naturen. Fra han var 14 år gikk turene til Frankrike, Sveits, Tyskland, og Italia. Det var i første rekke gotikken som fanget hans interesse, særlig de franske katedraler og middelalderens bygningskunst i Venezia. Alt dette skulle avtegne seg i hans skrifter.

Men han var også opptatt av samfunnsspørsmål og ville bevare håndverkstradisjonene og kunsthåndverket, og han kjempet mot maskinkulturen. Ruskin studerte i Oxford og ble senere professor der. Her møtte han også den engelske maleren J.M.W. Turner, som han ble nært knyttet til. Turner ble ikke godtatt av alle kritikere, og det fikk Ruskin til å tenne. Han mente Turner var den fremste engelske landskapsmaler og belyste dette i en omfattende kunsthistorie. I 1843 kom første bind av «Modern Painters» (Moderne malere). Det kom etter hvert i alt fem bind i denne serien, og Ruskin tok opp kunsten både ute og hjemme. I tillegg til Turner var han også en sterk støtte for Pre-Rafaelittene. Ved siden av denne serien er Ruskin blitt husket for noen andre helt sentrale verker: «The Seven Lamps of Architecture» (Arkitekturens syv lamper) fra 1849, og i 1851-1853 kom «The Stones of Venice» (Steinene i Venezia) i tre bind. Her hyllet han gotikkens mangfoldige skaperverk.