JUL OG ANTIJUL: Beate Grimsrud poserer utenfor julekrybben til bokhandelen Bok og Media. Selv mener hun jul er en høytid full av forventninger som ikke innfris. Foto: NINA HANSEN / Dagbladet
JUL OG ANTIJUL: Beate Grimsrud poserer utenfor julekrybben til bokhandelen Bok og Media. Selv mener hun jul er en høytid full av forventninger som ikke innfris. Foto: NINA HANSEN / DagbladetVis mer

Prøvde å feire «antijul» med reker til middag

... men Beate Grimsrud endte som en liten Jesus.

Hvordan har det seg at Beate Grimsrud ligger i en sovepose i Wadi-Rum-ørkenen og glaner på stjernehimmelen julaften 2011? Hvorfor er hun ikke hjemme og spiser ribbe og surkål som folk flest? For det første er ikke Beate Grimsrud noe gjennomsnittsmenneske. For det andre hadde hun fått et reisestipend.

- Ja, disse reisestipendene, sukker Grimsrud. - Alle synes visst at forfattere bør komme seg ut mest mulig. Jeg fikk et kjempesvært et i Sverige for noen år siden. Jeg skulle reise til India. Jeg trodde nesten de ville bli kvitt meg i et års tid.

Men jeg ble litt redd for å bli sittende fast i Calcutta, så jeg brukte det heller til tjue turer fram og tilbake mellom Oslo og Stockholm. Men jeg har også reist ganske mye ut.

- Felles sovesal
- Til for eksempel?

- En gang dro jeg til Grønland. Helt alene. Det er en av de verste turene jeg har vært på. Jeg tenkte jeg skullle få mest mulig utav pengene og dro til Godthåp. Jeg kjøpte en båttur Grønland rundt. Den varte i seks uker. Jeg hadde med meg filmkamera og stilte meg opp på dekk. Men jeg må si det ble mye av det samme. Jeg bodde på en felles sovesal med en haug med grønlendere, og der var alt tillatt, røyke, drikke og diverse andre aktiviteter. Det var interessant, men litt ensformig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Men Wadi Rum-ørkenen, på julaften?

- Meningen var å dra til Afrika for å gjenoppleve en telttur til Botswana for noen år siden. Der følte jeg meg hjemme med en gang. Det var flott, det var liksom som å komme til vuggen. Altså menneskehetens. Dit ville jeg tilbake. Dyrelydene, det ene dyret etter det andre som våknet, neshorn, fugler. Men så ble det Jordan i stedet, sammen med storesøsteren min. Det var jo der nede jula foregikk. Vi besøkte en liten kristen menighet der de spilte juleevangeliet. Fullstendig hjemmesnekra, masse unger med bomull på ryggen. Men flott. Jeg skulle egentlig lage en barnebok, men så begynte jeg å skrive om ørkenen på julaften.

- Fantastisk lys
- Grepet av stemningen?

- Det var utrolig. Den stjernehimmelen! Først solnedgang. Det ble helt mørkt, bare bålet til beduinene lyste opp. Men så kom månen, med et helt fantastisk lys. De helt spesielle, spisse fjellene rundt ørkenen sto i silhuett, med sine tagger. Men jeg har alltid elsket å ligge ute. Det gir en egen ubeskyttet spenning. Jeg har ligget på brygger, i hager og snøhuler.

- Hva slags forhold har du til barndommens jul?

- Jeg har alltid likt å gå på kirkegården julaften. Den lå rett ved huset vi bodde i. Jeg pleide å flytte lys, fra graver som hadde mange til de som ikke hadde noen. Et år så jeg en grav som tilhørte en liten jente på fem som het Anna. På graven ved siden av sto sju lys, så jeg sørget for at Anna også fikk et. En gang skulle søsteren min og jeg feire en antijul, med reker til middag og uten julepynt. Men så gikk vi i Domkriken til midnattsmesse.

- Jaha?

- Der traff vi to blåfrosne greske jenter som spurte om vi visste om et ungdomsherberge. De var blitt jagd vekk fra jernbanestasjonen. Vi tok dem med oss hjem. De ville se en norsk jul, så det endte med at vi snek med oss et gjenglemt juletre og dro fram alt vi hadde av julepynt. Vi ble liksom noen små Jesus'er. Det eneste vi ikke kunne skaffe, var samer i samedrakt. Og reinsdyr. Det hadde de gledet seg til. Men dagen etter fikk de julemat, hjemme hos mor og far.

- Det ble jul allikevel?

- Jada. Men som barn opplevde jeg jula som en eviglang forventning som ikke ble innfridd. Det er tøft å glede seg så lenge, og så er det plutselig over på et øyeblikk. Jeg ønsket meg så mye. Jeg var opptatt av idrett, så jeg ønsket meg hoppski, slalomski, langrennski, fotball, håndball, volleyball og så videre.

- Hva fikk du?

- Syskrin.

- Og det sto ikke på lista?

- Glad i å lage klær
- Absolutt ikke. Men jeg var glad i lage egne klær. Vi bodde på Haslum, der ungene drømte om fusalpjakker og collegegensere. Jeg gikk i klær jeg fant på loppemarkeder. De andre var redde for konsekvensene. «Nå bli Beate mobbet,» sa de. «Hun går med tyrolerhatt på skolen.» Men det gikk bra. Jeg kunne gå med hva som helst, ingen mobbet meg. Jeg har alltid hatt et godt selvbilde.

- Du bor i Sverige, det er deg og Knausgård?

- Han har jo slått veldig an etter hvert. Jeg skulle på et arrangement sammen med ham i Stockholm. Da jeg nærmet meg, oppdaget jeg en kjempekø, masse unge mennesker. Er han så populær? tenkte jeg. Men så viste det seg at det var køen til en nattklubb, ved siden av bokhandelen. Til oss kom det rundt tjue stykker.

- Blir det vanskelig å følge opp suksessen med «En dåre fri»?

- Jeg tenker ikke sånn. Jeg holder på med et større prosjekt. Dessuten skal «En dåre fri» opp som skuespill på Dramaten i Stockholm.

Dessverre mista jeg et manus på datamaskinen, men jeg er i gang igjen, med en bok som skal få tittelen «Evighetsbarna». Litt magisk realisme. Jeg vet ikke helt hva dét betyr, men det føles slik. Jeg elsker å skrive. Det er så mye glede i prosessen. Suksessen med forrige bok har gjort at jeg har fått et større publikum.

Før hadde jeg to land, nå har jeg tolv. Dessuten har jeg tjent så mye at jeg har kunnet kjøpe en leilighet i Stockholm. Et flott sted. Der skal jeg bo til de bærer meg ut.