Prøvende

I denne samlingen viser Versto at han er en dikter som prøver seg fram.

«Trettande dag jul 1998» er tittelen på et av diktene i Stein Verstos diktsamling «Snø i partituret». Det er et dikt som et sansende jeg, om et uanselig fenomen som så vidt når fram til sansningens terskel. Han ser spor etter ender i nysnøen ved Akerselva:

Eg tenkjer på
den ørvesle varmen
frå vadeføtene: de og er å rekna
blant verdas fenomen

Versto er en dikter som er var for de ørsmå fenomen som omgir oss, ting som travle mennesker ikke skjenker syn eller tanke. Men som dikteren, slik Versto gjør det, stanser opp ved og evner å gi bolig i språket - for å si det fenomenologisk.

Jeg skulle egentlig ønske Versto hadde holdt seg på dette jordnære nivået. Men han er en filosoferende dikter. En kunne kalt ham en filosofisk nomade. Han skriver mediterende og reflekterende dikt som snart knytter an til buddhisme, snart til kristendom, snart til jødedom. Han prøver ut flere tankeretninger.

Inntrykk gir to dikt om et besøk i Oswiecim /Auschwitz), der bilder fra bibel og jødedom forener seg med nær historiske realiteter:

Du kan telje svillene, du kan telje
deg langs dei falne himmelstigane
der kuvognene segla effektivt
og ufatteleg inn i luft og eld

Det kan virke som en komprimert utgave av Paul Celans «Dødsfuge», så rent og sterkt er det. Det er altså ikke der det skjærer seg hos Versto. Men innimellom vipper tanken hans over i det spissfindige. Som det skjer i diktet «Shake-speare». Vi takker for bindestreken. For dette er ikke et dikt om Shakespeare, men om det å ånde liv i jordvekster: åndedrettet dirrer (shakes) som et spud (spear) i bakken.

Versto introduserer her og der elementer og begreper i sine dikt som kan virke plagsomt forvirrende, og ikke assosiasjonsskapende som de kanskje var ment å være. Det er også unoter i partituret. Det å omplante ord, ta dem ut av sin referansialitet og sette dem inn i en ny en - det er en sport det er gått inflasjon i. Ordene skifter hånd slik mynter skifter hånd. Poetikken er blitt en vekslepengepoetikk. Nå er ikke Versto den verste representanten for denne nye poetikken. Men hvor mye bedre er han ikke når han er seg selv!