Prøver for hardt

Skuespillerne i «Nine» snakker som kokken i «Lady og Landstrykeren».

||| FILM: Noen ganger må man bare stille de ubehagelige spørsmålene. Som: Hvorfor? Hvorfor ta en nær tre timer lang italiensk sort/hvitt-film fra 1963 om en kunstnerisk krise, nemlig Federico Fellinis überklassiker "8 ½", og lage musikal av den? Det er ikke vanskelig å forstå at den stilsikre og sensuelle tonen i «8 ½» har virket uimotståelig på produsentene av «Nine». Men noen ganger må man bare stå imot fristelsen. Hovedpersonen, den notorisk utro stjerneregissøren Guido (Daniel Day-Lewis), kunne sagt mye om dette her.

Klagende kvinner
I likhet med Fellinis film handler «Nine» om en regissør som strever med å lage sin neste film, men sliter med idétørke og distraheres av et utall klagende kvinner som trygler ham om å gi dem en rolle, eller i det minste om å flerre av dem klærne og skjenke dem litt av den der særegne italienske lidenskapen.
Daniel Day-Lewis kommer fra rollen som ulykkelig alfahann med æren i behold. Regissør Rob Marshall får stjernen til å slappe av og ha det gøy på filmens fjollete premisser, slik han gjorde med Richard Gere i den langt bedre «Chicago».

Teatralsk
Blant kvinnene er det opp og ned, og da snakker jeg ikke bare om humørsvingningene deres. Guido kjører sin snertne, lyseblå Alfa Romeo mellom den dampende elskerinnen Carla (en slitsom Penélope Cruz), den verdensvante filmstjernen Claudia (en uttrykksløs Nicole Kidman), den flørtete motejournalisten Stéphanie (en irriterende Kate Hudson), den fornuftige kostymedesigneren Lilli (en flott Judi Dench), og den ulykkelige konen Luisa (en skjønn, sår Marion Cotillard). En del av scenene er sakset rett ut av «8 ½» og sydd litt inn i sidene, og er, forbløffende nok, skarpe og underholdende, preget av en realisme som virker overrumplende i dette teatralske universet.

Overdrevet sexy
Men for det meste skurrer det mellom den opprinnelige fortellingen om Guido og den moderne formen. «Nine» er en kitschbonanza som insisterer så hardt på å være glamorøs og sexy at den ikke er noen av delene. Den overgivne beundringen for alt italiensk er direkte pinlig, særlig når skuespillerne åpner munnen og det viser seg at de snakker som kokken i «Lady og Landstrykeren».

Balladetungt
Marshall er en av Hollywood-regissørene som virkelig kan lage dansenumre på film, men soundtracket til «Nine» er for seigt og balladetungt til at han får vist seg frem, og preget av de mest tøvete sangtekstene på denne siden av Michael Learns to Rock. Disse damene må gjerne være fortvilede og forsmådde og nesten suicidale av ulykkelig kjærlighet, men de kan da i det minste være det med stil.