Prøvesmak Åsnes bok

«Bokhandleren i Kabul» er blant bestselgerne i september, og er solgt til USA, Canada, Storbrittania og Tyskland. Her kan du lese det første kapittelet!

Migozarad! [Det går over]

Graffiti på et tehus i Kabul

Frieriet

Da Sultan Khan syntes tiden var inne til å finne en ny kone, var det ingen som ville hjelpe ham. Først gikk han til moren sin.

– Det får holde med den du har, sa hun.

Så gikk han til den eldste søsteren sin. – Jeg er så glad i din første kone, sa hun. Samme svaret fikk han fra de andre søstrene.

– Det er en skam for Sharifa, sa hans tante.

Sultan trengte hjelp, en frier kan ikke selv be om en pikes hånd. Det er afghansk skikk at en av familiens kvinner skal framføre frieriet og ta piken i nærmere øyesyn, for å se om hun er dyktig, veloppdragen og et egnet koneemne. Men ingen av kvinnene rundt Sultan ville ha noe med frieriet å gjøre.

Sultan hadde sett seg ut tre unge jenter som kunne passe som hans nye kone. De var alle sunne og vakre, og fra hans egen klan. I Sultans familie gifter man seg bare unntaksvis utenfor klanen, det blir ansett som klokest og tryggest å gifte seg med slektninger, aller helst med fettere eller kusiner.

Først forsøkte Sultan 16-åringen Sonya. Hun hadde mørke, mandelformede øyne og skinnende svart hår. Hun var velformet og yppig, og flink til å arbeide, sa man. Familien hennes var fattig og hun var en passe nær slektning. Hennes mors bestemor og Sultans mors bestemor var søstre.

Mens Sultan grunnet på hvordan han skulle be om den utvalgtes hånd uten støtte fra kvinnene i familien, gikk hans første kone lykkelig uvitende om at en jentunge, født samme året hun og Sultan giftet seg, var den som nå opptok mannens tanker. Sharifa begynte å bli gammel, som Sultan selv, noen år over femti. Hun hadde født ham tre sønner og en datter. Det var på tide for en mann i Sultans stilling å finne en ny.

– Gå selv, da, sa broren hans til slutt.

Etter å ha tenkt litt, fant Sultan ut at det var den eneste løsningen, og en morgen gikk han til 16-åringens hus. Foreldrene hennes møtte sin slektning med åpne armer. Sultan ble sett på som en sjenerøs mann, og et besøk fra ham var alltid velkomment. Sonyas mor kokte opp vann og serverte te. De satt på flate puter langs veggene i leirstua, utvekslet høflighetsfraser og hilsninger til Sultan fant tiden inne til å framføre budskapet sitt.

– Jeg har en venn som ønsker å gifte seg med Sonya, sa han til foreldrene.

Det var ikke første gang noen hadde spurt om datterens hånd. Hun var vakker og flittig, men foreldrene syntes ennå hun var for ung. Sonyas far kunne ikke jobbe lenger. Han var blitt lam etter at flere nerver i ryggen ble kuttet over under et knivslagsmål. Den vakre datteren kunne innbringe en høy brudepris, og foreldrene ventet stadig på høyere bud enn dem de hittil hadde fått.

– Han er rik, begynte Sultan. – Han driver i den samme bransjen som meg, han har god utdannelse og tre sønner. Men kona hans begynner å bli gammel.

– Hvordan er tennene hans? spurte foreldrene raskt, og hentydet til vennens alder.

– Omtrent som mine, svarte Sultan. – Døm dem.

Gammel, tenkte foreldrene. Men det var ikke nødvendigvis noen ulempe. Jo eldre mannen var, jo bedre pris ville de få for datteren. Prisen på en brud settes etter alder, skjønnhet og ferdigheter, og etter familiens status.

Da Sultan Khan hadde lagt fram sitt budskap, sa foreldrene som det ble ventet av dem: – Hun er for ung.

Noe annet ville være å selge henne billig til denne rike, ukjente frieren, som Sultan snakket så varmt om. Man skulle ikke vise seg for ivrig. Men de visste at Sultan ville komme igjen, for Sonya var ung og vakker.

Dagen etter kom han tilbake for å gjenta frieriet. Den samme samtalen, det samme svaret. Men nå fikk han også møte Sonya, som han ikke hadde sett siden hun var jentunge.

Hun kysset hånden hans, i respekt for sin eldre slektning, og han velsignet håret hennes med et kyss. Sonya merket den ladde stemningen, og krympet seg under det granskende blikket til onkel Sultan.

– Jeg har funnet en rik mann til deg, hva synes du om det? spurte han. Sonya så ned i gulvet. Å svare ville være brudd på alle normer. En ung jente skal ikke mene noe om en frier.

Den tredje dagen kom Sultan igjen, og denne gangen la han fram frierens bud. En ring, et halsbånd, øreringer og armbånd – alt i rødt gull. Klær så mye hun måtte ønske. 300 kilo ris, 150 kilo matolje, en ku, noen sauer og 15 millioner afghani, rundt 3000 kroner.

Sonyas far var mer enn tilfreds med brudeprisen og spurte om å få treffe den mystiske mannen som tilbød så mye for datteren. Sultan hadde til og med forsikret dem om at mannen tilhørte klanen, uten at de klarte å plassere ham eller erindre at de hadde møtt ham.

– I morgen, sa Sultan, – skal dere får se et bilde av ham.

Dagen etter gikk Sultans tante, etter en liten bestikkelse, med på å avsløre for Sonyas foreldre hvem den virkelige frieren var. Hun tok med bildet – et bilde av Sultan Khan selv, og ga dem hans strenge beskjed om at de hadde en time å bestemme seg på. Dersom de svarte ja, var han svært takknemlig, og dersom de svarte nei, ville det ikke føre til vondt blod mellom dem. Det eneste han ikke ville ha, var evigvarende forhandlinger om kanskje, kanskje ikke.

Foreldrene samtykket før timen var gått. De likte både Sultan Khan, pengene og posisjonen hans. Sonya satt og gråt på loftet. Da mysteriet rundt frieren var oppklart, og foreldrene hadde bestemt seg for å takke ja, kom farens bror opp til henne. – Det er onkel Sultan som er frieren, sa han. – Samtykker du?

Ikke en lyd kom over Sonyas lepper, hun satt med tårer i øynene og hodet bøyd, gjemt bak det lange sjalet.

– Foreldrene dine har godkjent frieren, sa onkelen. – Dette er din eneste mulighet til å si hva du ønsker.

Hun satt som en stein, livredd og lammet. Hun visste at hun ikke ville ha mannen, men hun visste også at hun måtte følge foreldrenes ønske. Hun ville stige flere trinn oppover i det afghanske samfunnet som Sultans kone. Den høye brudeprisen ville løse mange av familiens problemer. Pengene foreldrene fikk, ville hjelpe brødrene til å kjøpe gode koner.

Sonya tidde. Og dermed var hennes skjebne beseglet: Å tie betyr å samtykke. Avtalen ble inngått, bryllupsdatoen satt.

Sultan gikk hjem for å fortelle familien den store nyheten. Han fant sin kone Sharifa, moren og søstrene på gulvet rundt et fat med ris og spinat. Sharifa trodde han spøkte og lo og vitset tilbake. Også moren lo av Sultans spøk. Hun kunne ikke drømme om at han hadde framført et frieri uten hennes samtykke. Søstrene hans satt målløse.

Ingen ville tro ham. Ikke før han viste dem tørklet og søtsakene en frier får fra brudens foreldre som bevis på forlovelsen.

Sharifa gråt i tjue dager. – Hva har jeg gjort galt? For en skam! Hvorfor er du ikke tilfreds med meg?

Sultan ba henne ta seg sammen. Ingen i familien støttet Sultan, ikke engang hans egne sønner. Likevel torde ingen å si noe. Sultans vilje skulle alltid råde.

Sharifa var utrøstelig. Et av de store slagene for henne var at mannen hadde valgt en analfabet, en som ikke engang hadde fullført første klasse. Selv var hun utdannet lærer i persisk. – Hva har hun som jeg ikke har? hulket hun.

Sultan hevet seg over sin kones tårer.

Ingen hadde lyst til å komme til forlovelsesfesten. Men Sharifa måtte tappert bite i seg skammen og pynte seg til selskapet.

– Jeg vil at alle skal se at du samtykker og støtter meg. I framtiden skal vi alle bo sammen, og du må vise at Sonya er velkommen, befalte han. Sharifa hadde alltid føyd sin mann, og nå også i dette, i det verste, å gi ham til en annen. Han krevde til og med at det skulle være Sharifa som satte ringene på Sultan og Sonyas fingre.

Tjue dager etter frieriet fulgte den høytidelige forlovelsesseremonien. Sharifa strammet seg opp og holdt masken. Hennes kvinnelige slektninger gjorde sitt beste for at hun skulle miste den. – Så grusomt for deg, sa de. – Så slemt av ham. Du må ha det forferdelig.

To måneder etter forlovelsen ble det holdt bryllup, på den muslimske nyttårsaften. Men nå nektet Sharifa å komme. – Jeg klarer det ikke, sa hun til mannen.

Kvinnene i familien støttet henne. Ingen kjøpte nye kjoler til bryllupet, eller sminket seg så mye som et bryllup vanligvis krevde. De hadde enkle frisyrer, og stive smil – i respekt for den avdankede, som ikke lenger skulle dele seng med Sultan Khan. Den var nå forbeholdt den unge, livredde bruden. Men tak skulle de alle dele, til døden skilte dem ad.

I AFGHANISTAN: Åsne Seierstad var krigsreporter under krigen i Afghanistan. Hun vekket oppsikt som kvinnelig reporter.
HJEMME IGJEN: Åsne Seierstad på Cappelens pressekonferanse høsten 2002.