Provokasjon på tomgang

OFFENTLIGHET: Dagbladets Unn Conradi Andersen har vært på debattmøte på Blindern om «offentligheten», men tok aldri ordet. Det ble tydeligvis en smertefull opplevelse fordi jeg i en replikk ga uttrykk for at jeg ikke beundrer den infantilt provokative spaltistsjangeren som Expressens Linda Skugge er den mest markedsførte eksponenten for.Tre uker senere har Conradi Andersen kommet såpass til hektene at hun (Dagbladet 14.11) reiser seg til forsvar for sitt svenske idol, kokett benevnt som «riksheksa». Ifølge Andersen har vi her å gjøre med en kjempende feminist som skyter fra hofta for de unge og utstøtte, som snakker for de som ikke tør snakke - kort sagt, det er et problem for norsk offentlighet at vi ikke har en som henne.

NÅJA, DET problemet lar seg sikkert løse. «Skuggeriet» er bygd på en enkel løssalgsavisresept: Finn en urban kvinnelig spaltist som uten noe spesielt ståsted (nåja, en dose feminisme, men ikke for saksorientert og «politisk korrekt») skal «provosere» i øst, vest, nord og sør hver uke. Bygg vedkommende opp med logo i feite krigstyper. Hvis hun mangler noe å skrive om kan hun sendes på en Nobel-middag for å skrive at maten ligner på hundebæsj. Eller «anmelde» en bok gjennom å skrive om forfatterens patetiske utseende. Er det ingen virkelige maktpersoner å gi seg på blir sikkert noen nordmenn sinte hvis hun skvetter litt søle etter Slottets Mette Marit, fulgt opp med en ædabæda-spalte, hva sa jeg, de ble jo rasende! En elegant penn er ingen forutsetning; her gjelder det å «snakke det private språket».

Nå truer svenske journalister med å gi Skugge Den store journalistprisen for hennes evne til å provosere om hva som helst. Expressen, som betaler honorarene, jubler. Den nye synsejournalistikken er en salgsvare og journalisten gjennom mange år bygd opp som merkevare. Det betaler seg.Spesielt viktig er ikke noe av dette. Men spør du om jeg savner denne markedsstyrte løssalgssynsingen i norsk presse, så er svaret nei.