KONTROVERSIELL: Kanye West er tilbake i offentligheten takket være Twitter og en rekke bisarre uttalelser. (AP Photo/Seth Wenig, File)
KONTROVERSIELL: Kanye West er tilbake i offentligheten takket være Twitter og en rekke bisarre uttalelser. (AP Photo/Seth Wenig, File)Vis mer

Provokatør, geni og idiot: Kanye West er tilbake

Hva gjør vi med ham?

«[…] a virtuosic song collection unified by its vernacular authenticity and rhythmic dynamism that offers affecting vignettes capturing the complexity of modern African-American life.» — Pulitzer-juryen om «DAMN.» av Kendrick Lamar

«Poop-diddy, whoop-scoop / Poop, poop / Scoop-diddy-whoop / Whoop-diddy-scoop» — «Lift Yourself» av Kanye West

Dette er absurde tider for rap og R&Bs korrespondanse med offentligheten. For noen uker siden holdt Beyoncé en sensasjonell konsert på Coachella — og befestet sin posisjon som dronningen av amerikansk popkultur. Kendrick Lamar fikk en Pulitzer-pris for «DAMN» og befestet sin posisjon som geni. Dette var to sensasjonelle hendelser, derfor var jeg bombesikker på at dette ville dominere samtalene våre. Så dukket Kanye West opp igjen.

Mange fikk med seg hvordan: Kanyes twitter-konto oppdateres med manisk hyppighet. Flere tweets — om ikke de fleste av dem — er vage betraktninger om kreativitet og «kunstnerisk integritet». Noen av dem handler om Kanyes ambisjoner som klesdesigner. Etter hvert ble oppdateringene politiske… og «politisk ukorrekte» er den (dum)snilleste merkelappen jeg kan gi dem. Han er «back on his bullshit».

Kanye West utfordrer med Twitter-provokasjoner og kleine intervjuer, og disse er spesielt utfordrende for Kanye West-fans. De er også utfordrende for kulturkritikere som er nysgjerrige på kunstneren Kanye. Selv er jeg både fan og kritiker, ikke bare av Kanye, men av alle tre artistene jeg nevnte i innledningen: Fan fordi jeg liker og nyter deres kunstneriske virke, og kritiker fordi jeg bokstavelig talt lever av å skrive kulturkritikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men «utfordring» er kanskje ikke det rette ordet å bruke. For noen av de beste og mest interessante artistene er gode nettopp ved å utfordre. Og ved å gjøre lytteren til både fan og kritiker: Artister som Prince, Madonna, Kraftwerk og Björk underholder gjennom virtuositet og teft, men slike artister gjør kritikere av oss alle. Å nyte deres musikk er vanskelig uten å også tenke på den, og på hvordan og hvorfor den ble slik den ble. Å nyte og tenke — om hverandre — er en del av gleden.

Hadde det bare var snakk om noen få noldus-oppdateringer så ville «utfordringen» vært lett å ignorere. Problemet er at Kanyes selvsentrerte Twitter-idioti trigger fram minner om teite ting han har sagt og gjort tidligere. Selvforskyldte skandaler og provokasjoner preger denne toneangivende fyren. Slik det ofte er vanskelig å skrive om Beyoncé og Kendrick Lamar uten å ty til hyllest, er det vanskelig å skrive om Kanye uten å ty til «eksorsisme»: Finn ut av hvordan det som plager deg med Kanye kan fjernes, ignoreres, forklares eller gis en interessant kontekst.

Det er bare det at før eller senere så orker man ikke å forsvare at en interessant, dyktig musiker også er en tulling — når tullingen aldri gir seg. Ikke bare å forsvare Kanye ovenfor andre, men også til seg selv.

Det er vanskelig å nyte musikken til en person som du samtidig skuffes og irriteres over. Denne motstridende kombinasjonen gjør at man enten velger å ignorere musikere som lager noe som er verdig tiden din, eller så prøver man seg på diskusjonen om det å «skille kunsten fra kunstneren». For det er ikke uvanlig at en person — gjerne en mann — viser seg å være en forferdelig person. Vi takler slikt ved å ha tilgang til moralske exit-strategier: Kanskje var det berømmelsen som gikk til hodet på kunstneren? Kanskje er det irrelevant hva noen gjør i privatlivet sitt?

Slike spørsmål er legitime, men av og til føles de også litt feige: De er spørsmål hvor premisset er at nytelse kan slippe å forholde seg til moralsk lugubre tanker og holdninger som kunstneren (ofte beviselig) har. Problemet mitt — når jeg tenker over idiotien til kunstnere jeg liker — er at kunsten ofte er god fordi den tvinger meg inn til kunstnerens perspektiv og særegenheter. Georg Johannesen sa en gang at «å like skrivemåten til Hamsun er å like tenkemåten til Hamsun» og dette sitatet klinger i hodet mitt ofte. Også om Kanye.

For eksempel: Jeg har — i fullt alvor — tenkt tanken på at Kanye har en manisk episode. Eller at dette er et stunt for å skape blest. Uansett hvordan jeg kontekstualiserer og tolker Kanyes oppførsel, hvordan han ytrer seg og hvordan han selv pakker inn karrieren, må jeg forholde meg til at hans tenkemåte og hans kunstneriske virke er knyttet sammen.

For den versjonen av Kanye West som er på Twitter er ikke er i klinsj med musikkgeniet Kanye: De som ikke deler hans perspektiv og behov er urettferdige, de prøver å hindre hans frihet — og det folk sier er dumt er egentlig bra eller misforstått. Hans parametre er urettferdige. De handler om at vi må se verden slik han ser den. Dette er ikke så langt unna musikeren som er så egenartet at vi tvinges inn i hans kunstneriske perspektiv.

Men betyr dette at vi ikke kan like Kanyes musikk hvis vi ikke liker fyren? Jo, klart vi kan. Å «like» noe trenger ikke å være fritt for kompleksitet og paradoksale tanker. Først ogfremst er det er opp til hver enkelt å forsone seg med — eller utvikle distanse til — kulturelle uttrykk. Kanye er muligens en «jackass» (for å låne ordene til Obama), men han har jo et poeng når han skriver:

Standardiserte måter å vise fram fortreffelighet på — slik Beyonce og Kendrick Lamar oppnådde i år — er ikke alltid de beste måtene å bry seg om kultur på. Priser og unison hyllest fører ikke alltid til de rikeste tankene om hvorfor vi er de vi er og hvor vi kan gå videre i kulturen vår. Kanye er vanskelig, paradoksal, idiot, idiot savant og genial om hverandre. Men å hate tenkemåten til Kanye er å hate kreativiteten til Kanye.

Jeg kommer til å savne ham når han forsvinner igjen. Men savnet trenger ikke å bety at vi må la være å applaudere at en kunstner mister samarbeidspartnere og sin posisjon i arbeidslivet fordi han oppfører seg som en noldus. Tvert om: Vi bør klare å «like» kunst fra drittfolk, uten å unnskylde dritt. Absurde tider gir absurde lærdommer.

twitter: @emiliosanhueza