Anmeldelse: Foo Fighters - «Medicine at Midnight»

Provoserende bra

Foo Fighters med sin beste plate på femten år.

«Medicine at Midnight»: Foo Fighters har holdt det gående i over 25 år. Nå er plate nummer ti her. Foto: Sony Music
«Medicine at Midnight»: Foo Fighters har holdt det gående i over 25 år. Nå er plate nummer ti her. Foto: Sony Music Vis mer
Publisert

«Medicine at Midnight»

Foo Fighters

Rock

Utgitt: 2021
Plateselskap: Sony Music

«Mer inspirert og feststemt enn på mange herrens år»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Dave Grohl og hans mannskap har forsynt oss med plater i et jevnt trav i over 25 år nå. Mer eller mindre hvert tredje kalenderår (litt lenger denne gangen) har man fått et nytt knippe sanger fra Foo Fighters i butikk og på strømmetjenester.

Årets låtbukett har fått tittelen «Medicine at Midnight» og er igjen et resultat av sekstettens samarbeid med produsent, Greg Kurstin. Kurstin har blant annet snekret pop-hits med Adele og Kelly Clarkson.

Som så ofte før låter Foo Fighters sånn bare Foo Fighters kan - pent rocka, melodisk poppa og snilt punka. Helt ufarlig, passe energisk og tidvis irriterende fengende. På sett og vi provoserende formålstjenlig, men samtidig vanskelig å avfeie.

Dave Grohl liker å finne nye måter å mekke plate på. «Wasting Light» ble spilt inn i garasjen, «Sonic Highways» i legendariske studioer rundt om i USA. Denne gangen har han og makkerne funnet tilbake til røttene igjen. Det er nemlig noe «The Color and the Shape»-økonomisk over låtene her.

«Making a Fire» forteller med all tydelighet at gjengen er lettere i steget denne gangen. Gitarriffet er sprakende effektivt, na-na-koringene, signert datteren Violet, sitter plantet i øret før første minutt er over. Det er i det hele tatt en plate for de store refrengene, dette. Hør bare på «Holding Poison» og hardtrockende, «No Son of Mine». «Waiting on a War» er en klassisk Foo Fighters-ballade i gate med «Times Like These». Fin og fjong.

Tittelkuttet, «Medicine at Midnight», setter Grohls David Bowie-fascinasjon på prøve. Det knatrer i lumske synther og funky gitarriff og gospelaktige oh-koringer. Det funker som bare det.

Det er ikke avanserte saker Foo Fighters serverer oss her, men det er akkurat så velgjort og underholdende som bare dette bandet kan være på sitt beste.

Foo Fighters har alltid balansert på den fine linjen mellom det trauste og det underholdende. På disse effektive 36 minuttene skaper de mer begeistring enn de har gjort på mange plater. Må vi faktisk helt tilbake til «In Your Honor»- og «One By One»-epoken? Jeg tror det.

Det låter i alle fall mer inspirert og feststemt enn på mange herrens år.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer