Prøysen og annerledesheten

noe som har vært et samtaleemne blant Prøysen-interesserte i mange år, nemlig Alf Prøysens eventuelle dragning mot menn. I og for seg er det greit at Røsbak stikker hull på byllen og bringer ut i offentligheten det som det til nå bare har vært mumlet om i krokene. Jeg mener, som Røsbak, at sannheten må tåles, selv om den er ubehagelig for noen.

Etter å ha arbeidet med Prøysens liv og forfatterskap i mange år, ser jeg også at det finnes indisier som peker i retning av at Prøysens legning ikke var entydig. I Alf Prøysens vennekrets gjennom alle år var det påfallende mange menn, til dels menn som var ganske mye yngre enn han selv, mens kvinnene var få.

MEN, DET FANTES

også kvinner i Prøysens liv. I vår snakket jeg med en tidlig venninne av Prøysen. Hun var atskillig sammen med ham på Rudshøgda i tenårene, og hun fortalte at Prøysen hadde et godt øye til henne i disse årene. I 1988 ga Bodil Stenseth ut en bok med tittelen Modellen, hvor hun forteller om Birgit Prestøe, som i mange år var modell for Munch, og som Alf Prøysen møtte noen ganger. I 1946 skriver han et avskjedsbrev til henne, hvor det blant annet står: «Jeg forstår at du ikke er glad i meg som den man forlover seg med, jeg har ikke kommet deg noe nærmere siden den gang vi bare var venner, og dette holder jeg ikke ut.»

En mann som er uinteressert i kvinner, skriver ikke slikt. Det finnes også flere godt dokumenterte kvinnehistorier i Prøysens liv. Ved siden av hans ekteskap naturligvis. I det hele tatt: Når man gransker Prøysens liv, finner man ut at han neppe var entydig homofil, men kanskje bifil? Kanskje.

Det som er helt klart, er at Alf Prøysen ikke bare var den godslige, sorgmuntre, barnekjære og mildt selvironiske visepoeten, som hatet å være uvenn med noen, og som elsket å gjøre alle glade og fornøyde med sine opptredener. De sitatene Røsbak bruker fra Prøysens brev, viser at han mislikte dette glansbildet av seg selv sterkt, og at han etter hvert følte at dette var en rolle han spilte i offentligheten.

NÅR DET KOMMER

DET SOM ER

tett innpå Prøysen, ser en at det finnes dunkle, uforklarlige og motsigelsesfylte sider ved hans personlighet. Det finnes en annerledeshet hos Prøysen som underminerer det overflatiske bildet av ham som har versert i offentligheten, en annerledeshet som definitivt dreier seg om mer enn seksuell legning.

svært beklagelig ved oppslaget om Prøysens dragning mot menn, er at det har fått preg av sensasjon. Blant Prøysen-kjennere er ikke dette noen nyhet i det hele tatt, og blant alle fornuftige mennesker gjør det ingen som helst forskjell når det gjelder deres forhold til Prøysen. For hva så? Eller som Alf Cranner sier i Søndags-Dagbladet: - Er'e så nøye, 'a? Egentlig bidrar et slikt oppslag bare til å sementere fordommer omkring homofili, og det ville være svært synd. For hvis Prøysens påståtte homofili er en sensasjon, så er vel også homofili noe sært og rart, noe oppsiktsvekkende, og noe litt fy-fy. De holdningene trodde jeg ærlig talt hørte fortida til. En annen svært negativ side ved dette oppslaget om Prøysen, gir Røsbaks artikkel flere gode eksempler på. For når nå Prøysens seksuelle legning kommer i fokus, skal alt han har skrevet og sagt selvfølgelig tolkes i lys av akkurat dette. Alle de eksemplene Røsbak nevner fra Prøysens verker og brev som skal belegge hans påstander om at Prøysen følte seg annerledes, kan utmerket godt dreie seg om alt mulig annet enn seksualitet.