HORN: Viggo Sandvik har byttet ut trompeten med flygelhorn, og har i de siste åra dukket opp med instrument, sang og verbaljazz i ulike sammenhenger - bandet Finere Selskabs Orkester, bibliotekforestillingene «Kunsten å være alminnelig» og «Kunsten å være nabo», et Prøysen/Taube-samarbeid med Göran Fristorp og ikke minst sammen med Inger Lise Rypdal i Prøysen-prosjekter. Allerede 23. november deltar de to i en stor minnekonsert for Alf Prøysen i Kulturkirken Jakob i Oslo, og på nyåret blir det plateinnspilling. FOTO: TERJE MOSNES
HORN: Viggo Sandvik har byttet ut trompeten med flygelhorn, og har i de siste åra dukket opp med instrument, sang og verbaljazz i ulike sammenhenger - bandet Finere Selskabs Orkester, bibliotekforestillingene «Kunsten å være alminnelig» og «Kunsten å være nabo», et Prøysen/Taube-samarbeid med Göran Fristorp og ikke minst sammen med Inger Lise Rypdal i Prøysen-prosjekter. Allerede 23. november deltar de to i en stor minnekonsert for Alf Prøysen i Kulturkirken Jakob i Oslo, og på nyåret blir det plateinnspilling. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Prøysenlands trompet

Viggo Sandvik (62) har utsikt til Mjøsa og nærkontakt med arven etter neste års 100-årsjubilant, Alf Prøysen.

GJØVIK (Dagbladet): —Hvor jeg bor?

Viggo Sandvik peker: —Oppi lia der, mot Toten. Vi popstjernene bor jo litt oppe i åsen vet du, med utsikt. Vi har utsikt over sju prestegjeld og en hel haug med annen gjeld.

—«Vi» - du er gift?

—Jada. Både kona og jeg er gift. Med hverandre. Det er ikke så mye vi har til felles, men akkurat der er vi like.

DET handler om Viggo Sandvik, sanger, trompetist og verbaljazzer m.m. På cv'en lyser «Vazelina Bilopphøggers» og «Prøysen» som to blant flere stikkord, det første med pil mot de drøyt 25 åra fra 1980 til 2006, det andre mot en noe mindre ellevill, men like langvarig og vellykket omgang med Alf Prøysens (1914-70) tekster.

Soloalbumet «Æille har et syskenbån på Gjøvik» introduserte Sandvik som en ny og frisktklingende Prøysen-formidler i 1983, og da han og en annen garvet Prøysen-tolker, Inger Lise Rypdal, slo sine pjalter sammen i kabareten «Tango for to» i 2008, ble 11 planlagte forestillinger til 81.

Likeledes ble Sandviks trubadursamarbeid med Göran Fristorp i forestillingen «Prøysen møter Taube» en solid publikumstreffer, og med Prøysenåret 2014 bare noen høstgule og barfroststive kalenderblad unna, er det helt naturlig at hode og avtalebok nok en gang er prøysenorientert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nytt album
—Joda, Inger Lise og jeg går i studio i begynnelsen av januar, begynner Sandvik. —Vi spiller inn et album, og så får vi se om det blir konserter og litt turnévirksomhet etter hvert.

—Kjente og ukjente prøysenviser i utvalg?

—Litt av hvert. Jeg trodde jeg kjente hele prøysenmaterialet, men så gjorde jeg ikke det likevel. Vi kommer muligens til å bearbeide noen veldig ålreite duetter som ikke er blitt gjort på 50 år.

—Og selvsagt «Tango for to»?

VERBALJAZZ: Viggo Sandvik er verbaljazzer fra Hunndalen i det instrumentale ekkoet av forbildene Louis Armstrong og Miles Davis. FOTO: TERJE MOSNES
VERBALJAZZ: Viggo Sandvik er verbaljazzer fra Hunndalen i det instrumentale ekkoet av forbildene Louis Armstrong og Miles Davis. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

—Den og noen andre kjente viser, som «Slipsteinsvalsen», må med. Utfordringen blir å gjøre låtene litt annerledes enn det som har vært vanlig. Samtidig skal jo folk kjenne igjen melodiene, så i ærbødighet for komponister som Finn Ludt, Bjarne Amdahl, Egil Monn-Iversen og Robert Normann - Prøysen samarbeidet med de beste — tar vi utgangspunkt i visene sånn som de ble skrevet. Versjonene våre må bare ikke bli blåkopier av dem som Nora Brockstedt og andre allerede har gjort.

—Du var 19 år da Alf Prøysen døde i 1970. Prøysen hadde vel ikke akkurat vært det hippeste for en tenåring oppflaska på rock'n roll? Traff du ham noen gang?

—Nei, aldri. Men jeg har et langt og nært kjærlighetsforhold til Prøysen. Vi som kommer fra disse traktene identifiserte oss veldig med ham, vi hadde et forhold til både dialekten hans og alt han skrev om. Jeg var veldig opptatt av Prøysen da jeg var liten, i åra med Barnetimen for de minste på radioen. Seinere, utpå 70-tallet, fikk jeg voksenopplevelsen av Prøysen, med dybden og de alvorlige lagene som du ikke umiddelbart ser fordi humoren så ofte står litt i veien.

Humor og overlevelse
Nettopp «humor» er et annet stikkord for Viggo Sandviks karriere, enten det handler om alle åra med Vazelina Bilopphøggers, fisking i Valdres eller som nylig: Parodisk seksualisert la-oss-sammen-redde-verden-sang i kvinnebuktende omgivelser på Otto Jespersen/TV2s «Nårje». Hvordan jobber Sandvik med humor?

—Ikke veldig bevisst. Jeg kommer fra Hunndalen, og da jeg vokste opp, var Hunndalen et industristed der fabrikkene var dominerende. I dette miljøet var humor en ren overlevelsesmekanisme for folk som jobba og sleit i en hard hverdag, og det var flere enn meg i Hunndalen som kunne ha drevet med den verbalkomikken som jeg driver med.

- Gode historier, kjappe replikker?

- Jeg kaller det verbaljazz, det er nok den jazzformen som ligger best for meg. Jeg synger og spiller litt flygelhorn i et band vi kaller Finere Selskabs Orkester, og motsatt andre band spiller vi litt mellom praten i stedet for å prate litt mellom låtene.

—Når skjønte du at du kunne synge?

—Det har jeg egentlig aldri skjønt. Den første låta jeg skulle synge med band var «Tie A Yellow Ribbon», det var på Snertingdal Idrettsplass tidlig på 70-tallet. Etter konserten fikk jeg en kompliment, kanskje den største jeg har fått, av en person som ikke var kjent for å dele ut mye ros. «Viggo, har'u b'ynt å spelle playback nå'a? Du kan da neiggu ikke synge såpass, du?» ropte han. Da ble jeg virkelig vokalist.

—Og dermed lå veien til Vazelina åpen?

—Det kom mye seinere, etter at jeg hadde jobba i mange bedrifter, vært med i flere band og gitt meg som musiker. Jeg var lei av å turnere, lei av fergeleier og fjelloverganger og hadde bestemt meg for å bli noe ordentlig her i livet. I 1980 jobba jeg som journalist i avisa Samhold, og ble sendt ned til Bykroen på Strandhotellet for å dekke en konsert med Vazelina Bilopphøggers. Det var et mystisk ensemble, syntes jeg, og da jeg kom tilbake til redaksjonen, sa jeg: «Om jeg noen gang skal gjøre comeback, må det bli i et band som det der.»

Seinere på året var jeg konferansier på en festival på Gjøvik Gård, og da fortalte Eldar Vågan at vokalisten i Vazelina skulle slutte. Det ble spørsmål om jeg ville bli med, og jeg sa: «Ja, på den betingelse at vi bare spiller en gang hver tredje uke, og bare på Østlandet». «Å, det blir ikke mye,» sa de. Så ble det altså 25 år med Norge rundt.

Omskolering
—Har du angret på at du sluttet i 2006?

—Nei. Det var riktig å slutte, 42 år med høy musikk og mye støy har satt sine spor. Det som er litt rart, er følelsen av at jeg har tenkt på omskolering i hele mitt yrkesaktive liv, på å gå over i en streitjobb. Og nå begynner det å bli i seineste laget.

—Det har gått ganske bra likevel?

—Jada, å reise rundt og være bajas mot god betaling til glede for mange var flott, og jeg tror jeg kan si at jeg har hatt det morsommere enn de fleste.

Etter at jeg gikk ut av skolen og la min akademiske karriere på is, hadde jeg mange jobber, også på såkalte sikre bedrifter som Mustad, som hele Gjøvik var tufta på. I dag er alle de bedriftene jeg jobba i radert ut, og for meg er det ganske tankevekkende at det mest usikre i denne verden, det å bli musikant, ble den sikreste jobben jeg noensinne har hatt.

Og den jobben har jeg fortsatt.

VAZELINA 1998: Med Eldar Vågan på premiereforestillingen til kjempesuksessen «For fulle seil». FOTO: HENNING LILLEGÅRD / DAGBLADET
VAZELINA 1998: Med Eldar Vågan på premiereforestillingen til kjempesuksessen «For fulle seil». FOTO: HENNING LILLEGÅRD / DAGBLADET Vis mer