Prøysens ærlige og ensomme kamp

- Spekulativt, skriver forfatter Arne Ruste om Ove Røsbaks nye «avsløringer» om Alf Prøysen.

SÅ KRYPER DET veamark fram igjen, den som nærer seg av fast ved og gjør veden til pulver under barken. Riktignok, og heldigvis, bare i yta, marken når aldri inn til kjerneveden. Men det er yta som blir synlig for øyet når barken flekkes. Så derfor kan det føles viktig å få sagt: Det er bare no' veamark som driver og feiter seg opp. Inni er veden like fin!

Det er Alf Prøysen det gjelder denne gang. I Dagbladet (10.7.) spenner Ove Røsbak opp en tosiders artikkel under vignetten «debatt», hvor han på en særdeles fomlete og spekulativ måte vil ha oss, lesere av Prøysen og av Dagbladet, til å lese Prøysen på en ny og forklaret måte, nemlig ut fra en påstått dobbel/tvetydig seksuell legning hos nasjonalikonet.

Den langdryge og lite overbevisende argumentasjonen for denne «nye kunnskapen» (som forfatteren ikke engang setter i anførselstegn!) blir fundamentert på sitater som en mer innforstått leser vil kunne tolke, og alltid har tolket, ut fra en helt almenmenneskelig, eksistensiell virkelighetsforståelse: En forstand på, og forkjærlighet for mennesker på de nederste trinn i samfunnsstigen, som Alf Prøysen nesten er alene om i norsk litteratur.

VI KUNNE SITERE

i haugevis av visetekster om medmennesker som ikke slår seg på hæla og brauter seg fram, men som overlever på sitt vis, i annen rekke («Trassvisa hennes Tora», «Griskokktrøst», «Visa om a Staslin» osv., osv.). Mennesker som Alf Prøysen ikke bare hadde hjerte for og forstand på, men som han identifiserte seg med. Hæin var en ta dom, enda hæin var ænnsles. Han var annerledes fordi han var dikter og fordi han ikke var noe særlig tess som hestekar og husmann på Ringsaker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er forunderlig at en guttelarv fra Furnes på Hedemarken ikke viser tegn til å forstå hvor segregert bondesamfunnet på østlandsbygdene var i første halvdel av forrige århundre. Hvor massiv forakten nedover var, og hvor servilt og ydmykt du burde te deg oppover. Hvor mye hadde det kostet for husmannsgutten fra Ringsaker, ikke bare å forlate bygda og den hårdagslige tralten, men i løpet av noen ganske få år å tre ut av anonymitet og småmannskjensle og bli en folkekjær visedikter og radiostemme, tiljublet og utskjelt suksessforfatter ( Trost i taklampa ) og rikskjendis? En formidabel forflytning! Det finnes troverdige sosiologiske avhandlinger om «klassereise», hvor evner og utdanning, strukturelle endringer i samfunnet, fører mennesker fra en kultur til en ganske annen.

Vi behøver ikke innføre begrepet «fremmedgjøring», men personer i tilsvarende livssituasjoner kan uttale, nesten ord for ord, hva Prøysen betror en venn per brev ifølge Røsbak: «(...) dette at jeg spiller teater for menneskene (...) tydeligst sammen med journalister (...) det er akkurat som i en film, du føler at her har du en rolle» osv.

OVE RØSBAK SKAL

ha takk for at han i sin helhet gjengir det geniale diktet om «løgna». Det er et smertelig og vakkert (men også ironisk) dikt om overlevelse, sammen med og undertrykt av den hykleriske sanninga, som noen hver kan ha godt av å få med seg.

Røsbak, som ikke kunne brenne inne med spekulasjonene sine, men måtte komme andre spekulanter i forkjøpet i dette jubileumsåret. Men de kommer etter - enda feitere veamark, og utbasunerer at nå må vi lese hele Prøysen på nytt, gjerne med psykiatrien til hjelp. Det hele er bare så usigelig dumt og trist.

Vi vil ikke, kan ikke, skal ikke lese Alf Prøysens diktning med nye, tjukke brilleglass og tunnelsyn: Vi vil alltid komme tilbake til ham fordi han berører oss med sin innsikt i mennesker, ikke minst kvinner, som var de mest undertrykte men på mange vis de sterkeste i dette klassesamfunnet. Vi vil alltid akte og ære ham for hans ærlige og sikkert ofte ensomme kamp for å få sagt den djupe sanninga om de folka han kjente og forlot.