Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Psycho» blir skamfert

Hva Gus Van Sant har traktet etter, bortsett fra oppmerksomhet og eventuelt penger, med denne nyinnspillingen av Alfred Hitchcocks klassiker, er et åpent spørsmål. Dette er det komplette tøv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som egentlig er det beste man kan sin om denne nesten bilde for bilde fargekopien av en stor film. «Psycho» (1960) ble Hitchcocks største suksess, den betok og sjokkerte publikum, var laget på lavbudsjett selv til den tid å være, og regissøren sa etterpå at han var ute etter å instruere seerne - til å la seg forføre av hans overraskende vendinger.

Hvem som helst kan se verket i dag og uten vansker la seg beta av intrigen eller hoppe i stolen over den berømte dusjscenen.

Noe er helt galt når du kommer ut fra en Van Sant-film og tenker at Hitchcock var jammen flink. En regissør som førstnevnte har dessuten såpass mye godt og særpreget på samvittigheten, f. eks. «Noe å dø for,» at man bare kan undre seg over denne tåpeligheten.

Blodfattig

Historien om Marion, som velger feil overnattingssted på motellet til Norman Bates og myrdes i dusjen, hvorpå søsteren Lila og privatdetektiven Arbogast får seg en grufull oppklaringsrunde, er så kjent at den knapt skal gjentas. Janet Leigh og Anthony Perkins var stjernene i 1960, nå erstattet av Anne Heche og Vince Vaughn - to blodfattige etterlikninger. Mens Perkins greide å tilføre Norman noe guttaktig likandes, samtidig som han tydelig var i rivende ulage, blir Vaughn mest rar. Og der Leigh var sensuell, stirrer Heche i dag betuttet ut i lufta.

Den som kommer best fra det i nyversjonen, er William H. Macy som Arbogast, men han går rundt med en hatt ikke engang gangstere bærer i 1999. Kostymene er i det hele tatt en sak for seg. Van Sant legger historien i nåtid, men har kledd skuespillerne i 50- 60-tallslook, muligens i et krampaktig forsøk på å gjenskape gammel ånd. For øvrig har han gitt Norman/Vince en nymotens onaniscene og byr på noen flere knivstikk på badet. Ingen av delene virker særlig forfriskende.

Unødvendig

Et ungt og nytt publikum, godt vant med onani både her og der og flasket opp på amerikansk skrekkfilm, lar seg knapt hisse opp av denne unødvendigheten i filmhistorien. Van Sant burde skamme seg og avgi forklaring. For en som sikkert kaller seg kunstner kan det ikke være tilfredsstillende å hengi seg til kopiering i stedet for å skape noe personlig.

Morsomst er krediteringen til slutt, hvor John Woo takkes for lånet av kjøkkenkniv, men det er jo faktisk ikke verdt billetten.