Psycho-julekonsert

KONSERT: Som et stort, smilende troll kommer Roky Erickson ut på scenen på Rockefeller, iført saggende olabukser og vid, svart skjorte. Mannen er i storform og kaster seg inn i «Cold Night For Alligators», med sin skarpe, gutteaktige stemme.

Bak ham dundrer batteristen Fred Krc løs med sitt sikre, harde, no-nonsense spill, mens den lakoniske, kortklipte og blonde bassisten Chris Johnson lar fingrene gli nesten umerkelig, men steinsikkert over strengene. Gitaristen Cam King derimot krummer seg over soloene sine som om han er i ferd med å legge dem i bakken, han danser, hopper, knikser og trikser – mens han med sin stålgrå sleik og grå dress mest av alt ser ut som en stålverksarbeider i søndagsklær.

60-åringen Roky Erickson, det medisinske mirakel fra Austin Texas, er i storform. Hvem har vært igjennom mer enn ham?

Gnistrende

Etter et ukjent antall syretripper og altfor lange opphold på avlåste mentalsykehus var han langt ute i aldri-aldri-land; før han vendte tilbake som en gjenoppstått Lasarus. Pioneren fra psychorock-bandet 13th Floor Elevators, som i 1965 forvandlet rocken foran øynene på vantro sørstatsamerikanere, har vært tur retur til en indre landskap hinsides fatteevne, men er nå tilbake, som en dovregubbe i sitt sære rike. I sommer spilte han på Øyafestivalen, i går var han om mulig enda sterkere tilbake med et gnistrende rock’n’roll show.

En konsert med Roky Erickson er et møte med en bisarr verden av underlige mareritt og snåle drømmer. Han dikter historier i rock’n’roll format, forvandlet til tette, kompromissløse låter der spenningen ligger i vekslingen mellom hardcore vokal og steinharde gitarriff. Roky ser faktisk ung ut for alderen. Håret har vokst seg ut til en slags hockeysveis fra helvete, kort foran og langt bak. Dobbelthaka vugger som en hengekøye under et stort, grått, buskete kinnskjegg, og øynene er små og svarte under tunge øyelokk. Han smiler som en julenissen, men synger som en demon.

Blodig hammer

«Don’t Shake The Beautiful» låter som en skeiv utgave av Chuck Berry, og når vi kommer til «The Beast», griner sangen ut lik en blues som kjemper for å holde seg i vater. Udyret kommer, roper Roky. Inn gjennom døra di. Bikkja bjeffer, men udyret lar seg ikke stoppe. Hva gjør du nå? Det er grunn til bekymring. Roky synger «Bloody Hammer», som et mysterium. Hvorfor er hammeren blodig? Kanskje trommisen vet svaret, der han dundrer takten uten nåde. Bo Diddley-låta «Before You Accuse Me» er en kjærlighetssang spilt med aggressiv slide. Før du anklager meg, bør du ta en titt på deg selv, den er som et forspill til «You’re Gonna Miss Me». Men det handler ikke mest om love & kisses. Roky synger nifse sanger om unaturlige fenomener. «Too Early Dark», «The Night Of The Vampire», «Starry Eyes». Avslutningslåta «I Walked With A Zombie» er enkel som en listetopper fra tidlig 1960-tall, men den er trukket gjennom sumper og nattlige offersteder, forvandlet til noe annet, noe skummelt og uforsonlig.

Fortellinger

Når denne mannen synger tekstene sine, tror du på dem. Han har vært der. Sangene hans er inspirert av sanndrømte B-filmer om vampyrer, demoner, gjengangere og zombier, av rapporter om besøk fra andre kloder, rykter om undergang og ville trusler. Låtene hans er fortellinger, akkompagnert av gitaristen, som spiller som om han drar fingrene over piggtråd og iskrystaller, i en slags less is more-stil, med gjentakelser fylt av ørsmå variasjoner.

En flott og merkverdig vennlig konsert, foran et usedvanlig hengivent publikum. Det var vel derfor bandet kom inn på scenen hele to ganger før de ga seg. Hvis verden og Roky består, vender de ganske sikkert tilbake.