Foto: Terje Visnes
Foto: Terje VisnesVis mer

Anmeldelse: Motorpsycho - «The Crucible»

Psychobra Motorpsycho

Når ny formtopp på nytt album.

«The Crucible»

Motorpsycho

6 1 6

Rock

2019
Plateselskap:

Rune Grammofon

«Det er ikke noe mindre enn en ganske stor bragd å levere i toppsjiktet 30 år ute i karrieren og at på til være fremoverlent og nytenkende i samme snurren.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Halvannet år etter briljante «The Tower» er Norges mest hardtarbeidende og kompromissløse trio tilbake med ny musikk. Enda mer fjetrende «The Crucible». På sett og vis en forlengelse av førstnevnte, samtidig som den kjapt begynner å leve sitt eget liv.

For å si det sånn, Motorpsycho har ikke for vane å gjøre samme plate to ganger. Det er vel også en erkjennelse de fleste av bandets standhaftige tilhengerskare har kommet frem til for lengst.

Der «The Tower» var et dobbeltalbum, spent over tolv spor, er «The Crucible» 40 intense minutter fordelt på tre låter. Glem konvensjonelle sangstrukturer og vers/refreng i tradisjonell form. Det handler om å legge ut på en reise man aldri helt vet hvor vil ende. Blåtur er et begrep man gjerne forbinder med harryturer, men det er ganske dekkende for det musikalske dogmet her.

Dog, det første Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Tomas Järmyr gjør når maratonet sparkes i gang er å minne oss alle på at gong er undervurdert i rocken.

«Psychotzar» åpner med et enslig riff som høres ut som det er plukket ut fra nattbordskuffen til Tony Iommi, sånn cirka fra den tiden han skrev låtene til Black Sabbath-albumet, «Sabotage», perfekt aksentuert av dette megetsigende og effektfulle gong-slaget. Svosj. Stemningen er satt og Motorpsycho triller ut på en ferd som er som en lang vandring gjennom stemninger, musikalske eureka og ideer som er like gamle som de er nye i form. Tidløst er nå og alltid et nøkkelord når det kommer til denne trøndertrioen.

Åpningssporet er en flamboyant oppvisning i klassisk, progressiv hardrock som krever kløkt, oppfinnsomhet og finesse for å få det til å leve på den måten Motorpsycho gjør her. Sånn når vi snakker gamle kunster omdefinert og pakket inn på ny.

Fra låt nummer to er det psykedelia, pop og prog etter alle kunstens regler. Mektig, melodiøst, sakralt og alt i mellom. King Crimson og deres likemenn ville nok applaudert med voldsom begeistring om de fikk den slags servert fra scenekanten.

Men det er vel ingen som tror at gjengen har tenkt å gi seg der. Før det kvitteres ut har «The Crucible» 20 minutter med overveldende instrumentalarbeid å by på. Mest av alt er det nykommer og trommetrollmann, Järmyr som utmerker seg. Melodier og riff spinner elegant rundt hans markante energiøs. Noe som gir låten en taktfast oppdrift man må bla seg tilbake til Rainbows «Stargazer» for å skjønne omfanget av. Det bråker naturligvis mer av Motorpsycho, men så har man også vokallinjene til Bent Sæther som er med på å dra lasset.

Det er virtuost uten å være oppe i fjeset ditt. Jeg tror ikke Motorpsycho har noe skrikende behov for å markere at de er gode til å spille, det handler bare om å lette hjertet, og da blir det mye informasjon som skal ut.

Det er ikke noe mindre enn en ganske stor bragd å levere i toppsjiktet 30 år ute i karrieren og at på til være fremoverlent og nytenkende i samme snurren.

Men Motorpsycho er tydeligvis ikke som alle andre band.