ALBUM: Halvannet år etter briljante «The Tower» er Norges mest hardtarbeidende og kompromissløse trio tilbake med ny musikk. Enda mer fjetrende «The Crucible». På sett og vis en forlengelse av førstnevnte, samtidig som den kjapt begynner å leve sitt eget liv.

For å si det sånn, Motorpsycho har ikke for vane å gjøre samme plate to ganger. Det er vel også en erkjennelse de fleste av bandets standhaftige tilhengerskare har kommet frem til for lengst.

Der «The Tower» var et dobbeltalbum, spent over tolv spor, er «The Crucible» 40 intense minutter fordelt på tre låter. Glem konvensjonelle sangstrukturer og vers/refreng i tradisjonell form. Det handler om å legge ut på en reise man aldri helt vet hvor vil ende. Blåtur er et begrep man gjerne forbinder med harryturer, men det er ganske dekkende for det musikalske dogmet her.

Dog, det første Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Tomas Järmyr gjør når maratonet sparkes i gang er å minne oss alle på at gong er undervurdert i rocken.

«Psychotzar» åpner med et enslig riff som høres ut som det er plukket ut fra nattbordskuffen til Tony Iommi, sånn cirka fra den tiden han skrev låtene til Black Sabbath-albumet, «Sabotage», perfekt aksentuert av dette megetsigende og effektfulle gong-slaget. Svosj. Stemningen er satt og Motorpsycho triller ut på en ferd som er som en lang vandring gjennom stemninger, musikalske eureka og ideer som er like gamle som de er nye i form. Tidløst er nå og alltid et nøkkelord når det kommer til denne trøndertrioen.