Anmeldelse: Tame Impala – Øya 2019

Psykedelisk klimaks på Tøyen

Tame Impala avrundet torsdagen med Øyafestivalens hittil største konsertopplevelse.

Live-published photos and videos via Shootitlive

KONSERT: Uten et eneste sekund å miste , sparker Tame Impala i gang torsdagens siste Øya-konsert på Amfiet med «Let It Happen» – den populære «Currents»-førstesingelen som for fire år siden overrumplet både fans og kritikere med sin nye musikalske visjon.

Vi har kanskje ikke fått noe nytt album siden den gang, men gjennom den fin-fine marsutgivelsen «Patience» viste primusmotor Kevin Parker i alle fall at det er god grunn til å smøre seg med nettopp tålmodighet.

Tame Impala

5 1 6
Hvor:

Amfiet

Tilskuere:

Rundt 12 000

«Øyas hittil største konsertopplevelse i år.»
Se alle anmeldelser

Kontrasten mellom sistnevntes drivende soft-rock, syrerocken på «Led Zeppelin» og den hodenikkende beaten på «The Moment» er åpenbar i Tøyenparken, samtidig som både først- og sistnevnte møtes i det drømmende, synth-lekne lydbildet som gjorde «Currents» til allemannseie i 2015.

Tro likevel ikke at gitarene har blitt lagt ned for godt av den grunn.

«Lonerism»-sporene «Mind Mischief» og «Elephant» beskytter dagdrømmeren «Nangs» som to tøffe storebrødre, før storfavoritten «Feels Like We Only Go Backwards» leder opp til Tame Impalas seneste (og kanskje mest modernelydende) singel, «Borderline» og nydelige «Love/Paranoia».

Et veldokumentert lappeteppe av stilarter som Parker poetisk nok følger opp med den nydelige modningsprosessen «Yes I’m Changing»:

«Yes I'm changing, yes I'm gone / Yes I'm older, yes I'm moving on / And if you don't think it's a crime / You can come along with me».

Der og da er det også for lengst konstatert at Øya-publikummet har kommet for å være med på hele reisen.

«Why Won’t You Make Up Your Mind» setter oss på det psykedeliske toget tilbake til 2010-debuten «InnerSpeaker», før «Eventually» forteller sin tunge, men nødvendige beretning om en kjærlighet som må ta slutt – backet av den presise beaten som på et tidspunkt nesten fikk Parker saksøkt for plagiat av den obskure funkgruppen Skull Snaps.

Kanaliseringen fra 60- og 70-tallets musikalske helter er da heller ikke forsøkt skjult på noen som helst måte, noe space-rock-godbiten «Apocalypse Dreams» blir enda et herlig eksempel på.

Den audiative syretrippen vi har befunnet oss på hele kvelden når et endelig klimaks med grensesprengeren «Mutant Gossip», før det takknemlige publikummet avslutningsvis får kose seg med «The Less I Know the Better» og «New Person, Same Old Mistakes».

Da kan Kevin Parker skryte på seg å ha sørget for Øyafestivalens hittil største konsertopplevelse i år.