SPRÅKFØR: Med sitt andre album går Gwenno Saunders fra å synge på walisisk til å synge på kornisk. Men det er virkelig ikke derfor oppfølgeren er litt svakere enn debuten, skriver vår anmelder. Foto: Gwenno Saunders.
SPRÅKFØR: Med sitt andre album går Gwenno Saunders fra å synge på walisisk til å synge på kornisk. Men det er virkelig ikke derfor oppfølgeren er litt svakere enn debuten, skriver vår anmelder. Foto: Gwenno Saunders.Vis mer

Anmeldelse: Gwenno – «Le Kov»

Psykedelisk popmusikk på et døende middelalderspråk? Vakkert!

Ujevn, men givende musikkopplevelse.

ALBUM: Gwenno Saunders stod overfor et dilemma da hun skulle skrive sitt andre album, oppfølgeren til strålende «Y Dydd Olaf» fra 2015. Om hun valgte å synge på kornisk, det døende middelalderspråket fra Cornwall, ville hun da være på lag med de stadig sterkere reaksjonære kreftene i Storbritannia? Tross alt: Om det er noen som gliser når man verner om moderlandets kulturarv, så er det nasjonalistene.

Le Kov

Gwenno

4 1 6
Plateselskap:

Heavenly Records

«Selv om «Le Kov» dessverre er svakere enn forgjengeren, og illustrerer at det ofte er farlig kort vei fra «drømmende» til «ufokusert», er det fortsatt en givende lytteopplevelse.»
Se alle anmeldelser

Den walisiske låtskriveren lot seg heldigvis ikke styre av tvilen. Selv om «Le Kov» dessverre er svakere enn forgjengeren, og illustrerer at det ofte er farlig kort vei fra «drømmende» til «ufokusert», er det fortsatt en givende lytteopplevelse. I likhet med sine åndelige forløpere i fantastiske Cocteau Twins, viser Gwenno at musikk på kryptiske språk kun åpner hjertet for det ukjente.

Den store forskjellen på «Y Dydd Olaf» og «Le Kov» er ikke at den første er sunget på walisisk og den andre på kornisk – språk som tross alt overlapper med ca. 75 prosent – men at de motoriske rytmene spiller en mye mindre rolle (medrivende, albumbeste «Tir Ha Mor» er et av få unntak).

Så der debuten minnet meste om autobahn-rocken til Stereolab og Broadcast, stiller oppfølgeren seg tett på Dungens jordfargede progg. Det majestetiske åpningskuttet har spesielt mye til felles svenskene, melodisk så vel som sonisk. I det hele tatt er albumets fire første spor sterke. Men fra og med «Jynn-amontya» trasker Gwenno og band i forglemmelige melodier. Innpakningen er vakker, men det alene skaper ikke spesielt engasjerende musikk.

«Le Kov» er altså blant de platene en kritiker veldig gjerne vil gi en femmer – man heier på prosjektet, det låter godt, og knapt noe er direkte feil – men som likevel befinner seg akkurat på feil side av gjerdet.