Psykedelisk

Hadde legemiddelkontrollen vært til stede på Rockefeller i går, ville de rubrisert Dandy Warhols under hypnotiske, sedative droger med uttalt hallusinogen effekt.

The Dandy Warhols' «Thirteen Tales From Urban Bohemia» var et av fjorårets aller beste plater.

Bandet er på en uvøren måte satt sammen av milepæler i rockhistorien: For her er popdekadense og styggvakker & støyende storbyrock med referanser til Sonic Youth. Det er countrypsykedelia som i Jerry Garcias Grateful Dead, men også som Garcias lett kosmiske sideprosjekt New Riders of The Purple Sage. Dette er også George Harrison på en dandy «All Things Must Pass»-måte.

Altså et klassisk rockband.

Tidvis magisk

På scenen er de mindre komplekse, dyrker det støy-psykedeliske og forsterker LSD-virkningen med visuelle syredrypp på storskjerm bak seg. Sanger Courtney Tailor var utrolig innadvendt, og bandet som kjøtt og blod var knapt til stede.

Tidvis var konserten magisk, men iblant maktet de ikke å stråle så sterkt som de har potensial til. Bandet er som en diamant, opptrer både briljant slipt og som en svart kullklump - og det kler begge deler.

Har stil

Kompromissløsheten er et annet stikkord for bandet. De er ikke posører, selv om den visuelle kraften er åpenbar. Dandy Warhols musikk og framføringen av den handler mer om kunst, klassisk rock framført av band med stil.

Vi fikk servert låter fra bandets tre album, med hovedvekt på det siste. «Horse Pills» er sannsynligvis den eneste låta Kurt Cobain ligger i rockhimmelen og skulle ønske han hadde skrevet før han tok reper'n.

Hadde sløret over vokalen blitt fjernet, et par låter tatt ut - et par andre satt inn og bandet fått vist seg i noe større bredde, så hadde sekser'n på terningen vært sikret.

<B>MELODISK:</B> Sanger og frontfigur Courtney Tailor serverte monoton, hypnotisk, melodisk og psykedelisk dop-rock med sterk poetisk nerve. Episk og klassisk 70-tallsrock levendegjort for et nytt århundre.